Stikkordarkiv: Uarctic Ezine

If you steal our door again…

I desember kom to finner til skolen for å presentere sitt nye internasjonale prosjekt Uarctic Ezine. Et samarbeidsprosjekt mellom de arktiske landene. Prosjektbeskrivelsen var fin og det hørtes ut som et interessant prosjekt, så jeg meldte min interesse. Det til tross for at lærerne på Høgskolen i Bodø var usikre på om vi skulle få lov til å dra, ettersom det betydde tre uker borte fra skolen. I midten av januar fikk seks av oss beskjed om at vi kunne dra til Finland. Egentlig skulle det bare være to personer fra hvert land. Men Sverige og Canada kunne ikke stille på grunn av kort varsel, så da fikk Norge deres fire plasser også.

Etter veldig mye fram og tilbake ble vi enige om at guttene (Erik Lieungh og Niklas Wildhagen) skulle ta fly, mens jentene (Inghild Eriksen, Solveig Olsen, Mona Byrkjedal og meg) skulle kjøre til Oulu.

Klokken 0900 plukket jeg Inghild opp, og 20 minutter senere plukket vi opp Solveig og Mona. Etter litt småjusteringer var vi på tur til Oulu. Den store planen var å stoppe i Rognan, men av en eller annen grunn kjørte vi rett forbi og merket det ikke før vi svingte av mot Junkerdalen. Turen til Finland gikk fint, men ettersom jeg kjørte hele veien ble jeg av naturlige årsaker helt fantastisk sliten.

Da vi kom til Kemi ringte vi til Heikki Y som skulle ta imot oss. Endel telefonsamtaler senere ble vi enige om å møte han på en rasteplass like før vi ankom Oulu. Hans beskrivelse av rasteplassen var: «There is a big lighted reststop. It’s marked with a sign with a tree and a bench on it.»

Slike rasteplasser var det overalt. Skiltet han refererte til er de skiltene som viser at det er en rasteplass. Vi lo ganske mye av dette. Da vi ringte for å høre hvor han var (da vi sto på en slik rasteplass), sa han: «I’m sitting in a car with lights.»

Da vi etterhvert hadde funnet hverandre, fulgte Heikki og Aleksi oss til Otokylä hvor vi skulle sove. Vi innså plutselig at dette kom til å bli tre lange uker. Vi fikk tildelt dobbeltrom. Fra utsiden virker Otokylä som en vanlig blokk. Ikke særlig fin, men brukbar. På innsiden ser den ut som et fengsel. Veggene er asylmottakgrønne og hvite. Det er ikke håndtak på yttersiden av dørene, og det er merkverdig stille i huset. Dørene var merket med hvem som bodde på rommene, og på døren til naborommet mitt hang det en lapp hvor det sto: “If you steal our door again, you will burn in hell!!!” Hva var det slags plass vi hadde kommet til?

Vi fikk utdelt en A4-side med regler om hva vi kunne gjøre og hva vi ikke kunne gjøre. For eksempel skulle det være stille klokken 2200, «And in Finland quiet mean VERY, VERY, VERY quiet!!!!!»

Ved nærmere inspeksjon av rommene oppdaget vi at det ikke vasket i det hele tatt. Det sto faktisk ting igjen etter de forrige beboerne. Det lå sengeklær og håndduker på sengen, og på mitt laken var det en fin blodflekk. Heldigvis hadde Solveig med eget, så jeg fikk hennes laken. Inghild og Mona hadde ikke gardiner på sitt rom, så de fikk mitt blodlaken og gaffa-teipet det til veggen. Erik og Niklas fikk blodflekker på håndduken sin.

Førsteinntrykket av Otokylä var med andre ord forferdelig.