Endelig var tiden kommet for The Big Apple, Gotham, The City So Nice They Named It Twice, The City That Never Sleeps, Metropolis, The Modern Gomorrah og/eller New Amsterdam.

Vi har lenge drømt om New York, uten at i alle fall Vidar kan konkretisere hvorfor. Det har alltid bare vært en destinasjon som må krysses av. Og nå lå den like om hjørnet. Like om hjørnet er kanskje en overdrivelse.

Vi slo ihjel litt tid på Evenes med vafler og kaffe mens vi ventet på at det forsinkede flyet fra Oslo skulle lande. Ettersom vi ikke hadde en gjennomgående flight til USA måtte vi hente bagasjen og sjekke den inn på nytt på Gardermoen.

Planen var å reise inn til Oslo for å slå ihjel mer tid ettersom vi hadde fire timer layover før neste etappe. Men det var ingenting vi aboslutt måtte gjøre i Oslo, og vi kom frem til at det bare medførte mer stress. Vi ville ende opp med å gjøre det samme i Oslo som vi ville gjøre på flyplassen. Vente.

På Foodmarket spiste vi en pizza før vi ruslet litt frem og tilbake i avgangshallen. Da vi ikke fant noe gøy å gjøre endte vi opp på Foodmarket igjen. Denne gangen i et par go’stoler, istedet for trebenkene vi satt på første gangen.

Da det nærmet seg avreise ruslet vi bort til sikkerhetskontrollen. Marielle ble bedt om å løpe til gaten av politimannen ettersom den holdt på å stenge. Men da vi kom frem var køen endeløs. Ingen vits i å stresse altså.

Etter å ha vist passet til damene kunne vi endelig plassere stumpen i et Dreamliner-sete. Og der ble vi sittende veeeldig lenge før «arm doors, cross check and report» strømmet ut av høytaleranlegget. Ut på rullebanen og full gass. Deretter bråstopp like før take-off og tilbake til gaten.

Noe var (selvfølgelig) galt og da mr. pilot annonserte «ehhh… vi har noen problemer, og må vente her til noen kan kikke på problemene», tenkte vi begge at New York måtte vente til i morgen. Men etter at en mekaniker hadde lyst på motoren med en lommelykt og sparket i dekkene, hørte vi igjen «arm doors, cross check and report».

Dreamlineren var overraskende behagelig å fly med. Vi forventet lite beinplass, harde seter og elendig entertainment. Vi tok feil på alle tre områdene.

Da vi landet på amerikansk jord måtte vi vente på ledig plass. Og de var ikke akkurat raske med å flytte på seg. Urutinerte Marielle valgte å ikke benytte seg av toalettet før landing, og måtte nå supertisse. Selvfølgelig.

Vi var raskt ut av flyet og langt frem i rekken av mennesker som hastet mot imigrasjonskontrollen. Men ettersom Marielle måtte supertisse, og hun måtte supertisse umiddelbart. Derfor endte vi bakerst i rekken av mennesker som hastet til imigrasjonskontrollen.

Da Vidar kom frem til den amerikanske imigrasjonsoffiseren ble han forklart at ettersom han hadde vært i USA tidligere, måtte han benytte Automated Passport Control (APC). Det sto det ingenting om noen steder.

I mellomtiden hadde Marielle plukket opp bagasjen, og på vei ut forklarte en hyggelig mann oss retningen til AirTrain JFK. Det tok oss til Sutphin Boulevard – Archer Avenue – JFK Airport Station, hvor vi fortsatte med E-train (undergrunnsbanen) inn til Manhatten og 23th street (8th Avenue). E-train skulle bruke 35 minutter. Det brukte langt over en time.

Man skal ha tungen rett i munnen når det kommer til transportsystemet i New York. Undergrunnen benytter både bokstaver, tall, fager og ulike symboler. Det er hele 24 ulike ruter, og det omtales både som metro, subway og train. Men når en New Yorker snakker om «train» kan han både snakke om undergrunnen og «det vanlige» toget. Og det finnes tre ulike togselskap. I tillegg kommer bussen. Heldigvis finnes mta.info.

Da vi oppdaget hvor dyrt hotellrom var i New York, valgte vi å leie oss en leilighet via Airbnb. Leiligheten lå i Chelsea, New Yorks kunst- og galleriområdet. Vi hadde kontakt med Patrick hele tiden, men brøt samtlige avtaler ettersom fly og undergrunnsbane ikke holdt det de lovet. Så da vi møtte Chris, Patrick sin utsendte, beklaget vi veldig for at vi kom så sent.

Han lo det hele bort med å si at «ingen» tar E-train fra JFK. «Alle» tar LIRR-toget (Long Island Rail Road). Men vi skulle være glad vi ikke benyttet A-train fra JFK, for det brukte over to timer.

Chris gav oss the complete tour i leligheten, men da han forlot fant vi sengen umiddelbart. Vi forlot Narvik klokken 0900, og da vi ankom leiligheten i New York var klokken 0130 lokal tid. Eller 0730 norsk tid.