Vi har vært i Oslo, København og Stockholm. Men vi har aldri vært i Helsinki eller Helsingfors som språkrådet ville ha sagt. Derfor var det jaggu på tide å sjekke ut hva den finske hovedstaden hadde å by på.
Der stedsnavn i Finland har både en svensk og en finsk form, bør en etter Språkrådets syn velge den svenske formen.
-Språkrådet-
Vi forsøker etter beste evne å gjøre litt research på destinasjonen, men denne gang kom turen litt plums på. Og det til tross for at vi bestilte turen i god tid.
Vi ankom flyplassen i Helsinki, fikk bagasjen vår og satte kursen mot flybussen. Vi var litt usikre om vi var på riktig bussholdeplass, og hvordan vi skulle kjøpe billetter. Maskinen sa 2×5 euro, så vi krysset fingrene og håpet på det beste.
Etter ca 40 minutter dukket endelig stoppet vårt opp, Hakaniemi. Vi orienterte oss raskt, og etter bare en liten runde rundt kvartalet, fant vi inngangen til hotellet vårt, Scandic Paasi.
Hotellrommet var noe helt utenom de vi har bodd på tidligere. Vi fikk et “sportsrom”, som inkluderte en boksesekk av type Speed Bag. Her kunne man, bokstavlig talt, slå seg løs.. I skarp kontrast til boksesekken var de store hjerteputene i sengen. Annerledes, men en ny og morsom opplevelse.
Det var lenge siden mat, og med rumlende mager ruslet vi til markedsplassen på Hakaniemi. Vi satte oss ned ved boden Torikahvila Wäinö. Denne boden ble drevet av en mann, en kvinne og noe som så ut som ei 7-8 år gammel jente som ryddet og vasket bordene.
Helsinkis nasjonalrett (?) er angivelige laksesuppe, og det var selvsagt ingen tvil om hva vi skulle teste ut. Dermed ble to boller med suppe bestilt. Men den var på ingen måte spesielt god. Den “kremete” suppen smakte vann. Fisken smakte einebær og poteten smakte fisk. En skikkelig dårlig deal som ikke fristet til gjentakelse. Vi slurpet i oss alt annet enn fisken og bestilte heller to kopper kaffe og et stykke gulrotkake. Kaken var heller ikke noe å juble over. Det eneste vi kunne gjøre var å fortrenge det dårlige måltidet, og heller sjekke ut resten av hovedstaden.
På vei til sentrum skimtet vi plutselig en rekke gullbelagte skillpadder i en bakgate. De lå midt i veien og sperret for all kjørende trafikk. Nå skal det kanskje nevnes at disse forgylte skilpaddene var laget av betong, og meningen var nettopp å sperre veier for biltrafikk. Vi fant aldri helt ut hvorfor det var akkurat skilpadder, og ikke for eksempel rev, som faktisk lever i Finland.
Lengre ned i veien ramlet vi over et annet mystisk fenomen. Utenfor domkirken, som i seg selv var et flott syn, sto en lang kø av folk kledd i sort. Først trodde vi det var en begravelse. Men etterhvert oppdaget vi at noen hadde grønne bånd over skuldren og de fleste hadde en form for hatt på hodet. Enten flosshatt eller hvit studentlue. Vi slo oss til ro med at dette var personer som hadde avsluttet universitetet. Vi satset på at det var en slags avslutning for uteksaminerte studenter ved universitetet, noe vi senere fikk bekrefet.
Under lunsjen hadde Marielle studert kartet, og bestemt seg for hvilket område som så ut som “gamlebyen”. På tur mot gamlebyen passerte vi et parisehjul og et gammelt skip. Da vi ankom bydelen Katajanokka, og det gikk opp for Marielle at det slett ikke var gamlebyen, kom hun raskt med dårlige unnskyldninger om kartfeil og fant raskt kursen tilbake. Området Katajanokka var en eneste stor cruisebåtterminal.
Turen tilbake gikk gjennom mummimamma Tove Jansson’s Park, og på andre siden fant vi en båt ved navn Majakkalaiva Relandersgrund . Der hadde de uteservering. Selv om det var kaldt i luften, var tanken på utepils det beste som hadde skjedd på en liten stund.
Kalde og utørste ruslet vi raskt gjennom Vanha kauppahalli før vi fant veien til Bryggeri Helsinki. På tide med en ny øl. Mens Marielle kapret et bord, gikk Vidar for å bestille noe finsk øl. I mellomtiden kom en mann i 40-årene bort til Marielle og spurte om planen var å spise på Bryggeri. Nei, bare en øl, forklarte hun. Det var et svar mannen var godt fornøyd med. For maten på Bryggeri var dyr og slett ikke god, sa han og forklarte at om det var noe han hadde peiling på, så var det mat. Dermed spurte han om vi hadde et kart og han skrev ned på kartet hvor vi burde gå å. Koreansk mat var forslaget. Denne plassen, Korea House, i Mariegaten var en skjult perle. Vi takket for tipset før mannen forlot.
Da middagstiden kom, valgte vi likevel ikke å følge rådet til mannen på Bryggeri. Imidlertid valgte vi noe som lå like i nærheten av hotellet vårt. Vi fant etter hvert ut at Juttutupa hadde en slags tilknytning til hotellet via bakgården.
Utenfor virket det som en trivelig cafe med uteservering, men da vi kom inn var stedet mer som en bar. Lengre inn i lokalet var det mer som en blanding mellom restaurant og cafeteria. Vi ble aldri helt kloke på hva slags sted det egentlig var. Vidar gikk og bestilte mat i baren, selvsagt. Etter 20 minutters ble maten servert av en servitør i hvit skjorte.
Marielle bestilte noe hun trodde var reinsteik, som viste seg å være reinskav. Vidar bestilte en hamburger. Til tross for at vi ikke ble enige om det var barmat eller restaurrant/cafeteriamat, smakte det godt og den gjorde det den skulle.