Kategoriarkiv: Indokina 2013/2013

Number one champion driver in the world

Vi våknet opp til knurrende mage etter ni timers søvn. Vidars mage hadde reagert litt på gårsdagens gatemat, mens Marielle bare var sulten. Til Marielles glede hadde klimaanlegget sørget for norsk vinter på rommet i løpet av natten. Det førte imidlertid til at vi møtte en vegg med varmluft da vi forlot hotellet.

Etter frokost møtte vi vår nye bestevenn, Mr. Yoon. Vi ønsket en rask tur opp til Wat Phra Kaeo og Grand Palace. Mr. Yoon hadde derimot andre planer. Han foreslo at vi kjørte ned til elven og ble med en av båtene. Dermed ville vi få sightseeing på elven også. Mr. Yoon mente at som takk for dette suverene tipset kunne vi stoppe utenfor sponsoren hans. Det var selvfølgelig ingen kjøpeplikt. Han ville få en verdikupong på fem liter bensin for å ha bragt kunder til butikken, og vi trengte ikke kjøpe noe. Bare se. Hvis vi imidlertid valgte å kjøpe noe, ville han få en full tank bensin. Men som sagt; ingen kjøpeplikt.

Vår nye venn, «Number one champion driver in the world», stoppet utenfor City Shop. Umiddelbart etter at vi kom inn i butikken ble vi møtt av to entusiastiske indiere. I andre etasje ble vi møtt av ytterligere to selgere. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å ikke handle noe. Butikken sto tross alt ikke på listen vår.

Etter å ha kikket i flere kataloger og klemt på flere typer stoff, bestemte Vidar seg for å kjøpe en skjorte. Selgerne mente han godt kunne kjøpe fire. Fordi det var jo ganske billig. Etter å sagt ja til å kjøpe fire skjorter fikk vi begge en øl hver. Det var da de så salgspotensialet i oss. Vi kunne kjøpes for øl. Samtidig med at de viste frem stoff til en dress til Vidar, forsvant Marielle inn på et annet rom. Der viste de henne stoff til en kjole.

Vi forsøkte å forklare at vi ikke hadde plass til dette i sekken. Vi hadde tross alt knapt begynt reisen. Det var da de dro frem ordreboken og viste frem esker som sto klare til sending. De skulle til andre kunder i Norge. De kunne sende alt til Norge helt gratis.

Etter å ha sagt ja til dressen, kom de med mer øl til oss. I mellomtiden hadde Marielle handlet for en liten formue. Og da dukket det opp en seks pakning med øl.

Vidar forlot butikken med en dress og fire skjorter. Marielle forlot med en kjole, en jakke, ett skjørt og en skjorte. I tillegg fikk vi med et slips, et belte og et pashmina sjal. For hver gang Sunied, Narain og/eller Roger forsvant med kredittkortet, sa de at Vidar hadde nok penger til å kjøpe hele butikken. De mente dessuten at vi ikke kom til å merke om vi tok ett glass vann fra havet. For hver eneste korttransaksjon ønsket de dessuten en liten del av summen i kontanter, som de ville gi til skredderen og damene som sydde klærne. Pengene gikk angivelig til mat og drikke.

Etter å ha handlet for et lite lands statsbudsjett, møtte vi en blid og fornøyd Mr. Yoon nede i 1. etasje. Han fraktet oss til båtene i enden av Soi Praisani Klang. Prisen for båten var høyere enn først oppgitt, og vi hadde brukt opp alt av kontanter i butikken. Dermed måtte vi ta ut mer penger. Mr. Yoon lånte seg en motorsykkel og kjørte Vidar til den nærmeste minibanken og tilbake igjen. Og før vi fortsatte videre med en av båtene avtalte vi nytt klokkeslett med Mr. Yoon. Vi måtte nemlig tilbake til City Shop for tilpassing av klærne før vi forlot Bangkok.

Med et nytt transportmiddel tøffet vi oppover Chao Phraya River i en balje med stor motor. Dessverre var det lite power i motoren. Like ved Royal Thai Navy Headquarters svingte vi inn i en av de mindre kanalene, og fortsatte ca 20 minutter. Etter totalt en time på elven ankom vi Tha Tien Pier.

Wat Arun

Marielle var svært glad for at vi kom oss tilbake på tørt land ved Tha Tien Pier.  Hun måtte nemlig megatisse. Det var et lite marked i tilknytning til kaien, og i en av bodene kjøpte vi fritert banan og baller av søtpotet.

Rett i nærheten av kaien ligger Wat Pho, også kjent som Temple of the Reclining Buddha (den liggende Buddha). Ikke langt unna finnes både den stående Buddha og den hellige Buddha.

The image of reclining Buddha is 15 m high and 43 m long with his right arm supporting the head with tight curls on two box-pillows of blue, richly encrusted with glass mosaics. The 3 m high and 4.5 m long foot of Buddha displays are inlaid with mother-of-pearl.

Vi vandret rundt på området i ca to timer og knipset bilder i både tørt og vått vær. Både med og uten sko. De som gikk rundt i utfordrende klær måtte dekke seg til med lysegrønne morgenkåper. Hvorfor er det slik at noen mennesker ikke skjønner at bikini ikke er akseptert i et tempel?

Phra Maha Chedi Si Ratchakarn
Phra Chedi Rai

Tis Phra Palelai
Phra Ubosot

Vi gikk videre mot Wat Phra Kaeo og Grand Palace, men det hadde dessverre stengt for dagen. Derfor fortsatte vi oppover mot Kao San Road. Halvveis innså vi at vi måtte ha mat raskt da den gretne versjonen av Vidar og Marielle dukket opp. Vi oppsøkte en tuk-tuk sjåfør som selvfølgelig ikke ville kjøre oss direkte dit vi ville. Han ville helst kjøre innom andre serverdigheter og dessuten innom sponsoren. Vi nektet og bad han kjøre oss direkte til en restaurant.

Etter knappe fem minutter stoppet han ganske sint utenfor Chote Chitr. Stedet hadde noen få bord men masse sjarm. Vi endte opp med fisk i bananblad og frityrstekt svin i grønn curry. Yummy. På stedet jobbet to damer, en eldre dame og trolig hennes svigerdatter. Den eldre damen ble hundset rundt som en slave, som til gjengjeld sendte blikk som kunne drepe mot den yngre. Litt trist, men også ganske underholdende.

IMG_2281

Vidar mente vi befant oss i nærheten av hotellet og staket ut en kurs for oss. Dessverre gikk vi feil vei. Selvfølgelig. En veldig hyggelig mann guidet oss tilbake til et turistkontor. Men de ønsket bare å selge oss guidede turer. Ikke gi oss gratis kart som den snille mannen sa de hadde.

Tilbake på gaten fant vi en tuk-tuk som faktisk ville kjøre oss dit vi ville. Vi konstaterte at Vidar hadde bommet fullstendig på vår posisjon i forhold til hotellet. Faktisk med fire kilometer. Tilbake på hotellet sovnet Marielle umiddelbart, mens Vidar ble liggende å forbanne de elektroniske dingsene som ikke virket. De virket da vi dro fra Norge. Typisk.

Sao Ching Cha / The Giant Swing

Etter en kort lur ruslet vi ut av hotellet og kjøpte pannekaker. Vi fylte også opp kjøleskapet på rommet med vann og Chang.