Kategoriarkiv: To trøndere på tur 2010

På vei tilbake ble vi stoppet av Prince Charles Perez

Vi rakk (selvfølgelig) ikke den bussen vi hadde tenkt å ta fra Cancun til Belize. Flyet fra Miami var halvannen time forsinket, noe som medførte at vi ankom Cancun Airport etter dens stengetid. Heldigvis hadde vi vekslet til oss noe mexicanske penger på Heathrow.

Vi fikk uansett en varm velkomst av de lokale taximennene, som forklarte at det gikk busser fra downtown Cancun (noe som vi egentlig visste fra før). 40 US dollar var i drøyeste laget, men vi hadde det travelt. Rakk vi ikke den neste bussen, måtte vi vente hele natten på neste buss. Det var sju timer vi ikke ønske å tilbringe på en sliten bussholdeplass i Mexico. Selv om litt taco og ei flaske lokal Tequila hadde forkortet ventetiden litt.

Vi kjøpte to billetter med ADO GL (busselskap) som ville frakte oss direkte til Chetumal (i stedet for at vi i utgangspunktet måtte bytte buss i Playa del Carmen). Aircondition og gode seter var hjemmet vårt de neste 4,5 timene. I Chetumal ble det litt frem og tilbake om veien videre, men det guatemalske busselskapet San Juan Bus kunne ta oss med videre til Belize City for 200 mexicanske gærninger. Så kl 0600 lastet vi opp i en sliten liten minibuss sammen med en amerikansk pastor og sønn, to norske jenter, fire svenske jenter, ei russisk jente, en engelsk dame og noen lokale damer. Fire humpete timer senere ankom vi Belize City, hvor en hyggelig taxisjåfør med navn Rene Gordon fikk oss trygt frem til The Great House i Cork Street.

Belize var et av mayaenes kjerneområder i tiden mellom 1500 f.kr og 1200-tallet. De første europeerne kom til Belize tidlig på 1500-tallet. Det var skipbrudne engelske sjømenn som var de første til å slå seg ned i 1683. Denne perioden var preget av storstilt piratvirksomhet og trehugst, sporadiske konflikter med de innfødte og de spanske naboene.

Det skal sies at tollkontrollen inn til Belize var en opplevelse i seg selv. Vi måtte bære bagasjen fra minibussen, inn i en lagerhall, få et stempel i passet, passere sikkerhetskontrollen, og bære bagasjen tilbake i minibussen. Enten hadde tolldama et usedvanlig godt trent øye for å plukke ut smuglere, eller så var hun veldig lat. Jeg velger å tro det siste, ettersom hun var mest opptatt å helle i seg kaffe i det jeg passerte «sikkerhetskontrollen» hennes. Bussen vår kunne imidlertid kjøre ukontrollert over grensen.

Etter å ha sjekket inn på hotellet, gjorde vi oss kjent i nærområdet. Vi spiste etter hvert lunch på en koselig lokal restaurant som het Nerie’s (på hjørnet av Daly Street og Queen Street), før vi fant veien tilbake til hotellet. Jeg satte meg i baren i påvente av at folkene fra Discovery Expeditions skulle fortelle oss planen videre for de neste åtte dagene.

Mannen fra Discovery dukket opp etter hvert mens vi begge satt i hotellbaren, og gav oss alt vi trengte å vite. Trude var litt wooosie på grunn av varmen, og ruslet tilbake til rommet, mens jeg ble sittende å slappe av i bakgården med noen iskalde pils og ei nyinnkjøpt bok: «Born Evil» av Kimberley Chambers.

Etter at Trude våknet opp fra de døde, gikk vi ut for å kjøpe oss hvert vårt par med sandaler i downtown Belize City. Vi endte også opp med nok frukt til å fø en liten speidertropp. På vei tilbake ble vi stoppet av Prince Charles Perez som med liv og lyst fortalte om opprinnelsen til Belize, gudinner og engelskmenn, spanjoler og Belikin. Jeg (gentleman and movie star) og Trude (most beautiful wife) fulgte selvfølgelig interessert med. Som takk for at vi svarte riktig på spørsmål og var aktive lyttere (og gav han noen Belize Dollar) ble vi utnevnt til Junior Ambassadors of Belize. Etter en tjue minutters historieleksjon, ruslet vi alle fornøyde videre til vårt.

Belize City ble grunnlagt på 1600-tallet og huser i dag omtrent 70.000 mennesker. Byen var tidligere en liten mayaby kalt Holzuz. Byen er Belizes viktigste havneby, og det industrielle og økonomiske sentrum. Belize City var hovedstad frem til 1970, men på grunn av ødeleggelser etter orkaner ble hovedstaden flyttet til Belmopan (som ligger lengre inn i landet). I 1961 ble byen nesten utslettet av orkanen Hattie. 

Vi satte oss ned ved Baron Bliss Lighthouse og slappet av på bryggekanten mens solen gikk ned. Etter solnedgangen ruslet vi tilbake til hotellet hvor jeg sloknet umiddelbart på sengen. Jeg våknet etter halvannen time, hvoretter vi spiste middag på restauranten The Smoky Mermaid. Deretter pakket sekken til neste dag, og jeg sovnet igjen en gang før midnatt.