Kategoriarkiv: Murmansk

…og se nakne russiske kvinner slikke krem av gamle menns skallete hode

Jeg våknet først av oss studentene og fikk badet for meg selv uten at noen andre sto i kø. Da jeg var ferdig begynte de andre å våkne. Dag hadde kjørt til Kirkenes for å hente pass, visum og frokost. Klokken 1200 kom minibussen som skulle kjøre oss til Murmansk.

Sjåføren hadde vært på flyplassen for å hente Inghild og Maja. Det viste seg at minibussen var en VW Caravelle som hang sånn passelig sammen. Nakkestøtten til Niklas falt av umiddelbart. Setet til Maja var lett foroverbøyd og var umulig å flytte til en behagelig posisjon. Dessuten var sikkerhetsbeltet hennes så stramt at hun ikke kunne røre seg. På gulvet hadde sjåføren plassert en gulvmatte han hadde klipt opp og lagt utover gulvet.

Etter å ha lastet alt ombord i minibussen fortsatte vi mot grensen. På norsk side brukte vi en halv time hvor mesteparten av tiden ble brukt til venting og utfylling av papirer. Mens vi gjorde det kontrollerte tollerne bilen vår. Etter dette kjørte vi 200 meter til den russiske grenseovergangen og det samme gjentok seg der.

Førsteinntrykket av Russland

Det var nesten uvirkelig å være i Russland. Var som å komme til en annen planet. Dess lengre inn i landet vi kom, dess verre ble det. Trærne var uten blader og det var grått og trist hele veien. Veien var ikke akkurat noe å skryte av heller, men den var absolutt bedre enn i Gambia. Den gale russeren av en sjåfør gjorde kjøreturen mer skummel enn nødvendig. Veien var som en standard norsk vei, altså beregnet for en bil i hver retning. Standard kjøring her var imidlertid at man lå helt på hvitlinja i hver kjøreretning slik at det ble «plass» til tre biler ved forbikjøringer. Det var tydeligvis normalen å ligge tre bilder i bredden i svinger og på bakketopper. For å si det slik: vi holdt pusten hver gang vi kom opp mot en bakketopp og vi lå midt på veien. For alt vi visste kom det tre i bredden fra den andre siden av toppen også. Det gikk heldigvis bra hver gang.

Underveis var det selvsagt sjekkpunkter. Jeg satt i min egen lille verden da bilen stoppet. Jeg satt bak ved døren og oppdaget selvfølgelig ikke militærmannen som kom. Plutselig banket han hardt på vinduet. Jeg skvatt og begynte å fikle med døren for å få den opp. Men ettersom minibussen var i slik stand den var, var det selvsagt noe galt med døren også. Militærmannen som sto utenfor banken på vinduet på nytt. Jeg ble mer og mer stresset ettersom jeg ikke fikk opp døren, men den gav etter til slutt. Ettersom jeg ikke fant passet mitt umiddelbart, stresset jeg ekstra for å finne det og den lille lappen vi hadde fått på grensen. Uten denne lappen kommer du deg ikke ut av Russland igjen. Det ble selvsagt ikke bedre av at han sto der med geværet sitt og så typisk russer-streng ut. Men jeg fant det til slutt, og det gjorde de andre også. Dermed vi fikk kjøre videre.

Ved et annet sjekkpunkt hadde de montert opp det mest effektive «kjør-forsiktig»-skiltet jeg har sett til så langt. Det var en fem meter høy stolpe. På toppen sto en bil som tydelig hadde vært i en front til front-kollisjon (heavy smadret). Under bilen var det plassert et stort skilt hvor det sto statistikk fra fjoråret. Blant annet hadde 35 personer omkommet på denne strekningen og 1500 hadde blitt tatt for råkjøring. Men det virket som alle kjørte alt for fort. Langs veien var det også merker hvor det hadde vært dødsulykker. Kors, blomster, bilder og til og med et og annet brannslukkingsapparat sto der ulykkene hadde skjedd.

Vi passerte blant annet Nikel. Ei av de vi ble kjent med i Oulu kommer fra Nikel så vi var alle litt spente på hvordan det var der. Hun hadde sagt at det ikke var så veldig bra å bo der og at veldig mange hadde helseproblemer. Jeg hadde sett for meg at det var litt skittent og støvete siden de produserer nikkel der, men var overhodet ikke forberedet på det som møtte oss. Det var ubeskrivelig. Et bilde sier mer enn tusen ord. Sjekk ut denne musikkvideoen til White Lies som faktisk er filmet i Nikel.

Omtrent halvveis stoppet vi på en cafe (i Titovka). Cafeen var moelvenbrakker som var satt sammen og omgjort til cafe. Det sto faktisk flere brakker like ved som viste seg å være hotell! Det fant vi ikke ut før vi dro. Så bare ut som gamle brakker ingen brukte lengre. Vi kjøpte ikke noe for vi hadde ingen rubler. Men likevel litt av en opplevelse i seg selv. Røde, blå og grønne julelys som hang bak disken. Det var noen bord der, respatexbord, med harde pinnestoler til. Vi var ikke der særlig lenge før vi kjørte videre. Vi kjørte forbi en militærleir også. Det så like strengt ut som en kan tenke seg det russiske militæret er. Det sies at omlag 3000 dør i førstegangstjenesten i Russland som følge av mobbing og slåssing.

Militære brakker ?

Etterhvert kom vi endelig frem til Murmansk. Hva kan en si om Murmansk? Alle fordommer ble dessverre bekreftet. Førsteinntrykket var ikke noe å skryte av. Det var shabby, skittent og falleferdig. Løshunder sprang rundt omkring. Jeg hadde en ekkel følelse i magen om at det var en dårlig ide å dra hit. Men likevel. Når jeg først hadde kommet kunne jeg ikke gjøre annet enn å bli til vi skulle tilbake igjen. Jeg kunne ikke se noen bygg, bortsett fra de statlige, som fortsatt hadde maling på ytterveggen.

Vi skulle sove på Park Inn Poliarnie Zori Hotel, som visstnok var et av de beste i byen. Som også skulle vise seg drive med bordellvirksomhet. Det vil si; når mannlige gjester sjekket inn ble de forespurt hvilken type damer de likte. En historie sier at det var en mannlig gjest som ikke skjønte spørsmålet og dermed ikke svarte. Han gikk opp på rommet sitt og like etter litt banket det på døren hans. Han åpnet og der sto en av hotellets mannlige ansatte sammen med fire kvinner. En blondine, en rødhåret, en sorthåret og en brunette. De forlot ikke før gjesten hadde pekt på den damen han ville ha og likte best.

Uansett… Jeg skulle dele rom med Erik, noe som var helt i orden for meg. Rommet var av helt grei norsk standard. To senger, vannkoker med te og kaffe, tv (som fikk inn NRK!) og bad med dusj. Vi var litt slitne men hadde blitt enig med de andre at klokken 2200 skulle vi gå ut å spise en liten middag.

Vi møtte en fra Bodø som hadde vært i Murmansk flere ganger tidligere, og vi ble med han ut for å spise. Vi endte opp på en koselig restaurant hvor jeg spiste Borscht. Det var fantastisk godt! Mitt syn på Russland begynte smått å endre seg til det bedre. Til dessert ble jeg overrasket over å se hva Dag hadde bestilt. Alle jenters drømmedessert: iskrem med sjokoladesaus, krem, fersk frukt og smågodis! Utrolig nok. Vi snakker cola-belter og løsvektgodis. Merkelig nok var denne kombinasjonen fantastisk god! Vi ble sittende der til klokken 2330 før vi gikk vi tilbake.

Det skulle være fellesmiddag for alle deltakere klokken 0000. Men fordi mange enda ikke hadde kommet ble det heller laber oppslutning. Vi fra skolen hadde så dårlig samvittighet, og dermed møtte vi opp. Dermed kom den merkelige følelsen tilbake igjen. Ikke nok med at vi skulle spise middag klokken 0000 (laks, poteter, dessert, kaffe – hele greia), men dette skulle altså nytes i et diskotek. Hvor musikken var høy og diskokulene snurret om kapp med strobelyset. Ikke nok med det. Over alt og rett ved vårt bord var det store 40″ tv-skjermer som viste bilder fra strippekvelder i baren. Middagen var virkelig god, men det var noe bisart å spise mens bassen dunket i kroppen, ha strobelys som stemningslys og se nakne russiske kvinner slikke krem av gamle menns skallete hode.