Escape from everyday life !

Garibaldifjorden

I løpet av natten hadde vi seilt gjennom Magellanstredet og inn i Garibaldifjorden og Parque Nacional Alberto de Agostini. Målet for dagen var en isbre i en av fjordarmene.

Etter frokost skulle vi alle prøve og hente støvler som skulle benyttes i Antarktis. For å forhindre at vi dro med oss frø, gress og annet rask som kunne ødelegge den naturlige faunaen med egne sko, måtte vi benytte skipets støvler. Disse skulle vaskes og desinfiseres etter hvert landligge. 

Nok en gang var det laget et idiotsikkert, men lite effektivt, system for prøving av støvler. Det gjaldt å stille seg i kø, og deretter få tildelt en stol når det var din tur. Deretter, og kun etter at du hadde fått tildelt en støvelutdeler, kunne man opplyse om hvilken størrelse man ønsket å prøve. Passet den tildelte størrelsen, good for you. Hvis ikke, prøv en støvel til man finner en som passer. 

Etter å ha funnet størrelsen ruslet vi opp i Horisont. En kaffe senere måtte vi møte i Amphiteateret for å høre reiseruten for de neste dagene, samt en sikkerhetsbrief vedrørende polarbåtene; rib’ene vi måtte benytte for å komme oss til og fra skipet. Det er utrolig hvor mange dumme spørsmål som dukker opp på slike briefer, alt fra hvordan man får tak i vann til hvordan man bør kle seg. 

Vi valgte å ikle oss treningsutstyr og teste ut treningsrommet før lunch. Treningsrommet er ganske lite, men det inneholder omtrent det man trenger for en times svetting. Utsikten kunne man i allefall ikke klage på, da vi hadde ankommet den tidligere omtalte fjordarmen. Utenfor skipet fløt mindre isflak forbi i det gråblå vannet.

Etter lunch var det vår gruppe, Wandering Albatross, sin tur ut med polarbåtene, og turen gikk helt inn til en isbre innerst i fjorden. Alle gruppene ble ropt opp i tur, men det var ikke alle som hadde hørt sin gruppe bli ropt opp. Mens vi sto og ventet på vår tur til å forlate båten, kom andre passasjerer og brøytet seg forbi. Fullstendig krise fordi de ikke kunne være med egen gruppe.

Teksten under er hjemmeleksen vi fikk denne dagen; skrive en artikkel om utflukten til isbreen:

På vei gjennom Garibaldifjorden lengst sør i Chile, svinger M/S Midnatsol inn i en av de mindre fjordarmene. En av passasjerene peker ut av vinduet på skipets venstre side, og smiler da de første isflakene flyter forbi. Medpassasjeren påpeker at det ikke henter venstre, men babord. Vi er tross alt til sjøs.

Isflakene stammer fra en isbre lengre inn i fjorden, og for å komme dit må vi benytte en av skipets mange Polarbåter. Dette er stødige og sjødyktige rib’er, som opereres av skipets expedisjonsteam.

Båtføreren vår, Felipe, navigerer båten rolig gjennomisflakene som danner et hvit teppe et stykke foran isbreen. Da vi kommer i kontakt med noen av isflakene, klarer ikke en av passasjerene å dy seg, og lager små ssss-lyder for å simulere hull i båten. Ikke alle passasjerene synes dette er spesielt moro.

Isbreen virker liten og slett ikke imponerende til å begynne med, men da vi kommer nærmere reiser den seg opp av havet. En av de andre anslår høyden til å være omtrent 30 meter, kanskje enda høyere, basert på størrelsen til en av de andre polarbåtene lengre frem.

Felipe forklarer at denne isbreen er en av få i verden som faktisk vokser i størrelse. Han og en kamerat monterte flere kamera rundt breen. Disse tok et bilde hvert tredje minutt i tre år. Videoen viser hvordan isbreen beveger seg og sluker trærne som står i veien. Isbreen som vi ser er kun en liten del av en større ismasse, som regnes som den tredje største i Sør-Amerika.

Ombord i polarbåtene knipses det bilder og det snakkes i store ord om den hvite elven. Ord som majestetisk blir benyttet, og jeg kunne ikke være mer enig. 

Da vi setter kursen tilbake til Midnatsol kommer regnet og vinden, slik det har kommet og gått den siste timen. I det ene øyeblikket er det sol og i det neste regn. Til tross for at det er sommer her nede, er det lurt å kle seg som det er en norsk trøndersk høst. Tre lag med klær og ull innerst slår sjelden feil.

I ettertid har Kent Are funnet ut, via en i explorerteamet (som for øvrig er ekspert på isbreer), at denne isbreen ikke vokser, men krymper som alle andre isbreer rundt om i verden.

Etter å ha kommet oss tilbake ombord tørket vi noe klær før vi på nytt bega til Amphiteateret. Denne gangen var det valgfrie ekskursjoner som sto på programmet. Det var fire man kunne velge blant; kayaksertifiseringkurs, dagstur med kayak, snow shoeing og fotokurs. Både fotokurset og sertifiseringskurset kostet nesten 6000 norske kroner, så begge de to utgikk. Vi meldte oss på både dagsturen og snow shoe aktiviteten, til henholdsvis 990 kroner og 450 kroner.

Infomøtet var litt forsinket, så Helge måtte vente på oss i Horisont. Der skulle vi legge frem dagens lekse; fem ting vi ville skrive om fra tidligere reiser. Helge ville deretter at vi skulle komme opp med ti ting vi kunne ha med i en artikkel fra dagens utflukt til isbreen, og at dagens lekse var 350-500 ord om utflukten.

Vi var alle, minus Helge, plassert på samme bord til middag. Vi fikk tildelt et fast middagsbord, nr. 82, som vi skulle benytte hele turen. Bordet vårt var plassert helt bakerst i restauranten, med nydelig utsikt utover skipets akter. I stedet for buffè, var middagen en femretter med tema American Colombus. Hver dag vil middagen enten bestå av en ferdig meny som serveres, eller en buffè som man kan forsyne seg fritt av. Dagens middag var amerikansk inspirert, og hovedretten var en New York Strip beaf. Noen av oss ble veldig usikre på om det faktisk var ku vi hadde fått.

Etter middagen gikk Marielle og Silje opp på dekk 9 for avslapping i boblebadet, mens Vidar og Kent Are ruslet opp i baren Mysterier for live musikk. Kjell og Ruth fulgte guttene.



Vennligst legg igjen en kommentar