Escape from everyday life !

Fripanfløyte, lammetunge og fritert tang

Etter frokost på hotellet satte vi kursen for Santiago sentrum, nærmere bestemt Bellas Artes Museum. Der skulle vi møte en «Wally» fra Tours 4 Tips, og vedkommende skulle ta oss med på «Santiago Offbeat Walking Tour». 

Vi gjorde oss kjent med t-banesystemet, som var ganske enkelt, og kom oss ned til t-banestasjonen Baquedano. Der hoppet vi av og ruslet de siste meterne gjennom parken Parque Forestal. Vel fremme møtte vi ikke mindre enn fire «Wally`er», men det skulle vise seg at vi kun skulle følge en av de.

Guiden vår sitt ønske var at vi etter dagens tur skulle huske tre uttrykk, terramoto (jordskjelv), animismo (animisme) og animita (hellig sted).

Det første guiden vår snakket om var terramoto, og chilenernes forhold til jordskjelv. Han forklarte at det er to til tre store jordskjelv i året i Chile, og at man ikke regner det som et jordskjelv hvis det ligger under 7.0 på Richters Skala. Alle hus i Chile er bygd for å tåle et jordskjelv, og landet er det sted på jordkloden hvor det er flest jordskjelv i løpet av et år.

Fra museet gikk vi, og et tyvetalls andre, først til Mercado Central. Dette er det lokale fiskemarkedet, som ligger i en hundre år gammel bygning. I midten av bygningen ligger flere restauranter, som blant annet fungerer som frokoststed i helgene etter at utestedene stenger. Fra Mercado Central fortsatte vi over elven til markedet Tirso De Molina, og videre til det store grønnsaksmarkedet La Vega Central. Det siste er også det største, og et gammel uttrykk sier at Gud skal sørge for at du har det du trenger. Men hvis Gud feiler, vil La Vega sørge for at du har det du trenger. 

På La Vega Central sørget guiden for at vi fikk hver vår Sopaipilla, som er et fritert bakverk, laget av blant annet av gresskar og mel. Vi kunne velge topping selv, men vi gikk for den tradisjonelle sterke salsaen. Fantastisk godt !

De to siste markedene ligger på nordsiden av byen, «La Chimba», som er den «fattigere» delen, den litt mindre utviklede delen hvor alle institusjonene som ingen liker ligger (mentalsykehuset, kirkegården m.m.). Etter markedene tok vi t-banen opp til Cementerio General, hvor vi besøkte tre utvalgte graver.

Den første var Benjamin sin grav. Han døde bare fem dager gammel, og foreldrene besøker graven en gang i uken. De feirer bursdagene hans hvert år, og de legger invitasjoner til bursdagen på de omkringliggende barnegravene. I forbindelse med Benjamin sin grav forklarte guiden uttrykket animismo; som er et begrep innenfor teologien som betegner en religiøs oppfatning om at alt i naturen har sjel.

Etter Benjamin sin grav besøkte vi graven til Romualdito, hvor guiden forklarte det tredje ordet; animita. Animita er et hellig sted, hvor sjelen til en person som døde en unaturlig/brutal død befinner seg. Andre mennesker besøker dette stedet for å be, legge igjen gaver eller be om tjenester. Hvis tjenesten oppfylles synliggjøres dette ved å montere en plakett hvor man takker for oppfyllelsen.

Den siste graven var graven til president Salvador Allende, og guiden fortalte litt om han og historien om hvordan han døde under statskuppet i 1973 ledet av generalen Augusto Pinochet.

Chilenere har et litt annet forhold til kirkegårder enn vi nordmenn, og de behandler stedet som en hvilken som helst park. Derfor kan man både finne små boder hvor de selger frukt og drikke, samt kjærester på date. De har full respekt for døden, men det er et sted for glede og ikke sorg.

Den guidede turen ble avsluttet på baren rett utenfor kirkegården hvor vi fikk smake på drinken Earthquake. Det var angivelig en drink som ville gi deg verdens verste hangover, så man burde holde seg til maks to. Drinken består av genadine, billig hvitvin og ananas-is.

Vi fortsatte inn til sentrum igjen og fant oss et sted å spise i bydelen Barrio Bellavista. På restauranten Peumayen Ancestral Food ble vi introdusert for chilensk mat via en rekke smaksretter, og blant rettene fant vi lammetunge, fritert tang og noe som vi antok var lunge, lever eller nyre. Meget spesielt, men det aller meste ganske godt. Mange har hørt om frijazz, men som bakgrunnsmusikk i denne restauranten fant vi fripanfløyte. Det tok etter hver av på panfløytefronten, men det er nok et fåtall som har denne platen i egen platesamling hjemme.

Etter den noe spesielle lunchen fortsatte vi opp på San Cristóbal Hill med Funicular. Vi tok de obligatoriske bildene av statuen og byen, før vi begynte på gåturen ned. Guiden vår anbefalte oss nemlig å ta «toget» opp, men å gå ned. Vi fant etter hvert en bilvei, men ble raskt usikre på om det var riktig vei. Etter en rask kikk på kartet, tok vi en 90-grader til høyre og ned gjennom skogen bar det. Umerkede stier i elendig forfatning, og vi lurte på hvordan dette skulle gå. En ting var sikkert; ned ville vi i alle fall komme etter hvert. I hvilken forfatning var mindre sikkert.

Etter å ha kommet oss helskinnet ned fra fjellet, oppdaget vi at vi hadde endt opp på et helt annet sted enn først forespeilet. Vi var et stykke unna nærmeste t-banestasjon, men etter å ha konferert med kartet fant vi ut at vi kunne gå hjem til hotellet. Det var ikke så langt. 

Mer feil kan man vel neppe ta. Vi ruslet i parken Parque Republica de Ecuador langs elven Rio Mapocho som deler byen i to. Etter 45 minutter hadde vi knapt flyttet oss på kartet, og vi innså at vi burde ta t-banen i stedet. Men aller først trengte vi noe kaldt å drikke, og det fant vi på den nærmeste restauranten. På spansk forklarte servitrisen at vi kunne ikke få servert drikke uten å bestille noe mat. Mette som vi var tok vi på oss dådyrøynene våre, og hun kunne ikke annet enn å gi oss drikke likeve. Hun plasserte derimot fat og bestikk på bordet, som skulle simulere at vi også skulle spise.

Etter den sårt trengte drikken, ruslet vi videre mot hotellet og en t-banestasjon. Den første vi kom til var stappfull av folk som skulle hjem fra jobb, men den andre var betydelig romsligere.

Vel hjemme på hotellet lette vi etter informasjon om reisen videre til Punta Arenas, men alt vi fant var en liten lapp på en oppslagstavle. Der sto det at vi skulle sette bagasjen på gangen, og at den ville bli hentet mellom klokken 2100-2200. Bagasjen måtte merkes med en gul (eller en grønn lapp), men det var ingen klapper i nærheten. Resepsjonisten så bare rart på oss da vi spurte etter noe informasjon. 

Vi tok med oss en øl hver fra baren og gikk opp på rommet. Marielle, som var både sliten og trøtt, fant seg ikke i at vi ikke fikk noe informasjon, og var raskt tilbake i resepsjonen. Der traff hun en ny resepsjonist, som skulle forsøkte å skaffe til veie noe informasjon.

Like før klokken 2200 traff Vidar en representant fra Hurtigruten nede i resepsjonen og av han fikk vi i alle fall to merkelapper fra selskapet. Ingen gule (eller grønne) lapper, men han sa at vi bare skulle plassere bagasjen på gangen, og så ville alt ordne seg. Som sagt, så gjort.



Vennligst legg igjen en kommentar