I 6. etasje (som egentlig var 4. etasje) ble vi møtt av den deilige eimen av fukt og råte

Etter en kjapp frokost på hotellet dro vi tilbake til flyplassen for avreise til Fidel Castro og Cuba. Vi gav bort noen dollar i flyplassavgift før vi endelig fikk bruk for turens eneste prepaid visum. Den cubanske ambassaden i Oslo hadde gjort en god jobb, og vi ble innvilget innreisetillatelse. 2,5 timer senere landet vi på kommunistisk jord, og et par timer etter det igjen kunne vi slenge fra oss bagasjen på Hotel Riviera.

Hotel Habana Riviera var i 1950-årene eid av mafiabossen Meyer Lansky, som var med å starte National Crime Syndicate i USA sammen med blant annet Al Capone. Presidenten/diktatoren/generalen Fulgencio Batista y Zaldívar var den som finansierte hotellet.

Den første utfordringen vår var penger. Allerede etter kort tid oppdaget vi hvor vanskelig noe så enkelt som penger kan være. Taximannen som kjørte oss fra flyplassen skulle ha 25 pesos convertibles. Eller CUC som er den formelle betegnelsen. På turen inn til Havana bad jeg han kjøre innom en minibank. Som han ikke gjorde.

Vi hadde kun dollar og ettersom Cuba hater USA tar de ti prosent ekstra, samt at du får en helt elendig vekslingskurs. Jeg spurte de i resepsjonen etter nærmeste minibank og da så de bare rart på meg. Det viser seg at minibanker er sjelden vare på Cuba. Etter litt diskusjon resepsjonistene seg i mellom, kom de frem til at de hadde et vekslingskontor nede i kjelleren. Der ble mine 95 USD raskt 85 USD (etter gebyr), som igjen ble 76 CUC. Ettersom vi hadde satset alt på minibank og/eller VISA- og kredittkort måtte vi finne en måte å skaffe oss penger på. Vekslingskontoret hadde nå nemlig fått all nødcashen.

Hotellet i seg selv ønsker å fremstå som noe stort og flott og fancy, noe lobbyen bærer preg av. Førsteinntrykket når du ankommer hotellet er meget bra, selv om resepsjonistdamene kunne ha vært en tanke hyggeligere. Mulig de trodde vi var amerikanere? Anyhow, rommene er en historie for seg selv. Da vi kom opp i 6. etasje (som egentlig bare er 4. etasje) ble vi møtt av en deilig eim av fukt og råte. Vi hadde blitt tildelt et rom helt innerst i gangen, gjemt bak et hjørnet, hvor de hadde dusjet rommet med det samme illeluktende rengjøringsmiddelet som de hadde dynket hele etasjen med. Rommet hadde uansett det vi trengte de neste dagene; sengeplass og bad. Utsikt mot havet hadde vi også. Jeg tror for øvrig det ikke var gjort noe vedlikehold etter at hotellet ble bygd på 1950-tallet.

Tilbake til pengene. Vekslingskontoret nede i kjelleren viste seg å være redningen nok en gang. De aksepterte nemlig kort som på sin side forvandlet elektroniske penger til klingende mynt. Det viste seg imidlertid at mitt kredittkort hadde forbindelser til amerikanske banker, og var dermed like verdiløst som plasten det var laget av. VISA-kortet mitt var for øvrig verdt 400 CUC, og det til tross for at utenlandske debetkort ikke skal virke på Cuba. Trude sitt kredittkort var imidlertid klingbar plast på Cuba. Trude mente de så an folket.

Fulle av penger, spenn, stål, dollars, cash, money, gryn, kronasje og/eller grunker (kjært barn har mange navn) bestilte vi en guidet tur i Old Havana av en veldig koselig mann i kjelleren på hotellet vårt. Han gav oss i alle fall mange dos and don’ts for Havana og Cuba generelt. Litt skeptiske gikk vi derifra i forvisshet om at vi mulighens hadde vi blitt lurt, og at det ikke dukket opp noen for å hente oss neste dag.

Vi ruslet ut av hotellet og bortover Malecón, som er Havanas sju km lange waterfront boulevard. Vi fant oss en plass mellom bølgeskvulpene og satte oss ned for å kikke på folket. Malecón er plassen å møtes enten man er på en romantisk date, skal fiske dagens middag eller trenger et vorspielsted. En sliten Lada stoppet rett foran oss, og etter å ha rotet rundt i bagasjerommet noen minutter, tok sjåføren frem en tilitersdunk med bensin (forhåpentligvis) som han fylte på tanken. Bilen var for øvrig full (vi telte minst syv personer) av kjerringer og kids. Etter at Ladaen hadde harket seg av gårde, stoppet en politibil på den andre siden av veien. Ikke for å jage bort de lokale «varene» som vandret hvileløst bortover, men for å kikke på de! Ikke ulikt hjemme altså.

Vi gikk etter hvert innom Galerias de Paseo (kjøpesenter) hvor TV-er av gammel type fortsatt var moderne. Selv om de har mye moderne stuff der, ser alt gammelt ut på Cuba. En generell mangel på vedlikehold preger det aller meste. Jeg kjøpte meg et par billige t-skjorter, mens Trude ikke fant noe i sin størrelse. Hun er jo tross alt en Amazonkvinne!

10423656

Etter shoppingen fant vi oss et slitent sted for å spise ikke langt fra hotellet. En liten bod med noen slitne plaststoler og campingbord plassert like utenfor. Alt innrammet av et grønt slitent Guantanamogjerde. Maten vi kunne velge mellom var kylling, svin og biff. Altså ikke mange ulike retter, men rett og slett kylling, svin eller biff. Kokken banket kjøttet flatt og grillet det. Sammen med det kom noe grønt. Jeg antar grunnen for bankingen er at det kanskje ikke var det møreste kjøttet på dyret sånn i utgangspunktet. Men tomatene var veldig gode. Sammen med maten drakk vi lokalt øl: Cristal. Ikke verdens beste øl ettersom det smaker vann. Men det var billig.

Som en kuriositet kan jeg nevne at USA leier området hvor Guantanamo Bay Naval Base ligger for 2000 gullpenger (1903-verdi) pr. år. En ny avtale fra 1934 bekrefter avtalen fra 1903, og sier blant annet at avtalen er uendelig såfremt den ikke sies opp av begge parter. Leien ble også satt til 4085 USD, som var verdien av 2000 gullpenger i 1934. Mr. Fidel Castro mener avtalen fra 1934 er ugyldig etter internasjonal lov. Etter revolusjonen er kun en av sjekkene hevet, men det skal angivelig ha vært som følge av forvirring i begynnelsen av revolusjonen. USA hevder på sin side at ettersom en av sjekkene er hevet, så bekrefter det avtalen.

Vi ruslet videre nedover Malecón mot nåtidens rønner, til det som en gang sikkert var en del av Cubas fasjonable rikmannsstrøk. Vi passerte en lekeplass/idrettsanlegg, men jeg hadde ikke lyst til å leke. Trude mente det var fordi jeg selv mener jeg er stor gutt nå. Litt bortenfor ble vi stoppet av noen vakter som mente vi ikke kunne passere huset de sto og passet på. Vi måtte passere huset på den andre siden av gaten. Da snudde vi og gikk hjemover igjen. På veien hjem observerte vi en brann i et høyhus, skled på vannet som havet kastet over muren og kjøpte is.

Etter å ha dusjet og tatt på oss noe varmere klær (hard to belive, men det blåser ganske kaldt her), gikk vi for å finne oss et sted for et par pils. Vi stoppet i hotellobbyen hvor de reklamerte for et show i hotellets showroom. Vi bestemte oss for å sjekke det ut, betalte fem CUC hver og forventet et forrykende show. Det showet dukket aldri opp, og i stedet var det musikk over høytaleranlegget og musikkvideoer på storskjerm. Vi fikk etter hver vite at dette var en populær plass for partykids, og rommet ble snart fullt av partysvensker. Den lokale halliken Tito med sine tre småjenter var også tilstedet og Trude hadde lyst til å smekke til både Tito og den kåte gamle gubben som grafset på den ene jenta. Etter å ha ventet på showet i nesten tre timer, dukket det opp et band på scenen. Vi ble sittende å høre på noen sanger før vi tok kvelden. Vi fikk i det minste testet ut det andre ølet som de har på Cuba: Bucanero. Slett ikke verst.

I ettertid fant jeg denne omtalen i Lonely Planet: «Doormen in tuxes and an atmosphere that’s pure 1950s kitsch make the refurbished Copa Room a nostalgic draw. Built as part of Mafia boss Meyer Lansky’s Hotel Riviera in 1957, the nightclub was requisitioned by Castro’s rebel army two years later (Fidel actually held a press conference in the Copa Room on January 21, 1959) as the glitter was quickly taken out of Lansky’s hedonistic honeymoon.

But the Copa Room has survived to fight another day. Reopened in the early 2000s as a cabaret-nightclub, the Copa Room has nightly shows that are sharp, professional and highly entertaining. It’s also cheaper than either the Parisién or the Tropicana.»



Vennligst legg igjen en kommentar