De hadde returbillett om ett år, men penger bare til et par uker

Siste dag i Belize for denne gangen. Vi spiste frokost og sjekket ut av hotellet før vi la oss på stranden for å nyte de siste timene med sol i San Pedro.

Kvelden i går innebar (dessverre) ikke wet t-shirt konkurranse og ikke irsk musikk. Derimot var pilsen grønn og de hadde pingpongball-kaste-i-ølplastglass-konkurranse (beer pong). Trude kom i kontakt med ei amerikansk jente fra Wisconsin, og det ble mye skitprat utover natten med et par gutter fra hhv. Sverige og Tyskland.

Skjønt sistnevnte kom egentlig fra Zimbabwe. De hadde returbillett om ett år, men penger til bare et par uker. Ingen av dem hadde (i følge de selv) noe mer å hente hjemme. Grunnen til at de hadde valgt et så dyrt land som Belize, og ikke det billigere Guatemala, var på grunn av språket. De håpet på en barjobb eller noe sånt, men innså at de trolig måtte reise hjem tidligere enn antatt. Vi begynte vår hjemtur en gang etter midnatt hvor vi håpet på haik med en golfbil, men endte opp med å gå hele veien da det ikke dukket opp noen.

Etter å ha sløvet på stranden noen par timer kapret vi en taxi med en noe ustabil sjåfør. I stedet for å kjøre oss direkte til San Pedro «International Airport», kjørte han rundt i nabolaget og plukket opp flere kunder (selv om de ikke nødvendigvis skulle i samme retning som oss).

En kort flytur senere landet vi på Philip S. W. Goldson International Airport i Belize City, hvor vi brukte opp alle de lokale gærningene våre på snop og cola. Deretter fløy vi videre til San Jose i Costa Rica, via El Salvador.

Som en kuriositet kan det nevnes at lokalbefolkningen mener Ambergris Caye, med byen San Pedro, omtales i Madonnas sang «La Isla Bonita», og omtaler derfor øyen med dette navnet.

Utenfor flyplassen i San Jose ble vi stående å vente på en airporttaxi. Det var imidlertid bortkastet venting ettersom Holiday Inn Express San Jose Airport hadde egen airportshuttle.  Men det visste ikke vi. De som solgte oss taxibilletten (pre paid) visste det og taximannen visste det . Vi burde vite det. På eget initiativ sørget taximannen for at vi fikk tilbake de 2 USD vi allerede hadde betalt, og henviste oss videre i riktig retning til shuttlebussen. Vi rakk den med en nødskrik.

Etter å ha dumpet bagasjen på riktig rom (jeg forsøkte å åpne rom 206 i stedet for 261), gikk vi rett over gaten til Denny’s og spiste amerikansk middag for over 12000 costaricanske gærninger. På vei tilbake til hotellet stoppet Trude ved en costaricansk ambulanse, eller en Røde Kors bæbubil for å være pinlig nøyaktig. Trude fant ut at Røde Kors-biler på Costa Rica er ganske lik de i Norge.



4 thoughts on “De hadde returbillett om ett år, men penger bare til et par uker”

  • Kem Røde Kors-/ ambulansebila æ mest like dei norske….dei på Costa Rica, enn dei i London…? Greit å veta liksom…

  • Hei Trude.Etter det jeg leser ser det ut som dere har det fint.Artig å lese om det dere opplever på turen.Spent på fortsettelsen.Vi har vert på hytta i helga.Litt regn,snø og sol. Du må hilse reisekameraten din.

  • Hei snuppa.Lenge siden dere har skrevet noe nå.Håper allt er bra med dere og at dere koser dere.Er her inne å ser om det er noe nytt. Gleder meg til og følge dere videre. Skal på hyttetur med Marius,Ine,Arild,Siv og onga i påsken og flytte inn i leiligheten min. Det tar ti min.å gå til Oslo s,så det er sentralt. Skal komme å møte deg når du kommer hjem i juni. Gla i deg.Stor kos Skal hilse fra Siv og Arild

  • Hei! Så godt å se at dere har det fint og lever enda 😉 Her er det nydelig vær i dag og vi skal ut i solen å hente inn ei diger grein for å henge de 17.000 påskeegga som jeg og Luna har mala 😉 Koos dere masse! Glad i Trude Vennen min! kos og klem

Vennligst legg igjen en kommentar