Shark Ray Alley og Steve Irwin-dödaren

Denne dagen startet så alt for tidlig for min del. Trude hadde (selvfølgelig) vært oppe i mange timer. Men vekte hun meg til frokost? Trude påstår hun prøvde å vekke meg, men det kan jeg ikke huske noe av.

Etter frokosten til Trude pakket vi med oss badetøy og håndklær, og gikk for å vente på båten ut til korallreven. Vi hadde hørt rykter om at han svømte ute ved revet. Sammen med to amerikanske par og Eddie kjørte vi ut til Hol Chan Marine Reserve hvor vi skulle snorkle blant stingrays, skilpadder, Nemo og andre fargerike fisker og haier. Vel fremme oppdaget noen på land at vi egentlig skulle ha vært med en annen båt ut, og at den samtidig var kansellert. På land sto et tredje amerikansk par og ventet på den båten vi satt i. Men etter litt frem og tilbake fikk vi lov til å bli igjen hos Eddie og de andre. Dermed slapp vi å svømme inn igjen.

Belize Barrier Reef er verdens nest største rev, etter Great Barrier Reef i Australia. Ved Hol Chan Marine Reserve finner man blant annet skilpadder, havkuer, delfiner, piggrokker og 160 ulike typer fisk. Hol Chan Marine Reserve er 18 km2 stort og Hol Chan betyr «liten kanal» på mayaspråket.

Straks vi var ute i vannet oppdaget vi to skilpadder, og like etter åpenbarte det seg hundrevis, om ikke tusenvis, av fisker i ulike former og farger. Vi så også masse murener som Eddie lurte frem fra hjemmestedene med fiskemat. Vi snorklet i området ca 45 minutter før vi satte kursen mot Shark Ray Alley.

En kaldfront hadde imidlertid kommet inn og været var ikke det aller beste. Ved Shark Ray Alley ble amerikanerne sittende i båten mens jeg og Trude gladelig hoppet ut i det varme vannet. Det ble dårlig med hai (på grunn av det elendige været), men plenty med stingrays. Eddie lekte pizzabaker med dem, men Steve Irwin-dödaren så ikke ut til å bry seg nevneverdig om det. Etter 20 minutter var imidlertid de andre lei av å sitte i båten, så vi returnerte tilbake til land. Det var uansett for dårlig vær til å klappe hai. Stingrays fikk vi klappet masse derimot.

Tilbake på hotellet leide vi oss hver vår sykkel og bicycled inn til San Pedro. Sentrum besto av følgende: golfbiler, smykkeselgere (ekte kopier), iskremselgere, restauranter, t-skjortebutikker og en og annen bar. Vi spiste middag på Fido’s (nede på stranden) før vi syklet hjem igjen. På veien hjem stoppet vi ved en ost- og vinbutikk, men det ble kun handlet inn sjokolade ettersom «husdyret» mitt fortsatt var på antibiotikadiett.

I Belize fikk vi smaken på en spesiell form for chips. Jeg trodde først det var tørkede bananskiver, men det er det ikke. Vi forsøkte flere ganger å finne ut hva det egentlig er, uten at noen kunne gi oss et nøyaktig svar. Det nærmeste vi kom var bladene til en plante. I ettertid har vi imidlertid fått vite at det er dried plantain (plantain er i bananslekten, og kalles kokebanan eller melbanan på norsk).

17. mars er Saint Patrick’s Day, og vi planla å dra til Pedro’s Inn ettersom det skulle være en feiring av dagen der; med kostymepriser, irsk stuing, irsk musikk og wet t-shirt konkurranse (kvinnelige deltakere selvfølgelig). Det siste gledet Trude seg til.



1 thought on “Shark Ray Alley og Steve Irwin-dödaren”

  • Hahaha, enten æ dikkan fulle, ellers har dø d grepa artigt 🙂 Moro å lesa – glea me te fortsetilsn 🙂 Ps: kosst gikk wet t-shirt konkurransa??

Vennligst legg igjen en kommentar