«Er det kolibrien som legger kolibriegg?»

Siste dag i San Ignacio og fastlandet generelt. Sammen med oss rundt frokostbordet i dag (hvis vi ser bort fra de vanlige fuglene) surret en kolibri, og Trudes naturlige spørsmål var da: «Er det kolibrien som legger kolibriegg?» Og mens vi var inne på temaet fugler og/eller dyr, så var det selvfølgelig helt naturlig å sjekke ut hvilken retning «husdyret» mitt hadde tatt denne dagen.

Etter å ha sjekket ut av hotellet og betalt vaskeriregningen satte vi kursen mot Jaguars Paw (like utenfor Belmopan) sammen med Roberto. Jaguars Paw Jungle Lodge er et «all-inclusive» resort hvor de også har diverse aktiviteter som kan benyttes av alle. En rekke turister fra alle cruiseskipene som anløper Belize City benytter seg blant annet av disse aktivitetene. Det var uheldigvis anløpsdag denne dagen, så Roberto var spent på hvor lenge vi måtte stå i kø til de ulike aktivitetene. Vi skulle prøve Aerial Trek Zipline og Cave Branch River / Crystal Cave tubing.

Etter å ha konstatert at det var flere hundre i kø for Zipline, foreslo Roberto at vi hoppet i vannet først. Vi lånte oss hver vår badering, hjelm, hodelykt og badesko før vi begynte på de 30 minuttene med gange oppover elven. Roberto, erfaren som han er, viste oss alle snarveiene slik at vi unngikk køkjøring blant hordene av turister.

Vel fremme ved starten snek vi oss foran nok en haug med turister, hoppet opp i baderingen og satte kursen nedover elven. Etter 100 meter forsvant den blå himmelen, og den ble erstattet med grottetak og stalaktitter. Vi gled innover grotten og nøt den flotte opplevelsen med å stille gli gjennom tusenvis av år med stalaktittbygging. Den stille opplevelsen ble imidlertid avbrutt da de amerikanske turistene entret grotten. 15 minutter senere dukket dagslyset opp igjen, og vi fortsatte nedover elven under åpen himmel. Det ble god trening av magemusklene der vi padlet oss nedover elven.

Vi spiste lunch (fruktsalat med kanel, som i følge Trude var yummy!) før vi skulle sertifiseres som Zip Riders. Roberto frydet seg stort når planen hans gav full uttelling: ikke en eneste turist foran oss i køen. Vi ble kledd opp i hver vår klatresele, og fikk en kort sikkerhetsbrief før vi ble spent fast i en stålvaier mellom to trær. Ti slike baner med ulik lengde og høyde tok oss fra plattform til plattform gjennom jungelen i stor fart og høy hylefaktor. For en sinnsykt herlig opplevelse! Trude hylte mest for øvrig. Bare sånn at det er nevnt.

Vi fortsatte videre mot Belize City Airport hvor Roberto fikset et tidligere fly enn først planlagt. Maya Island Air (mulig grunnlagt av mangoindianerne – dette er ikke bekreftet og de lærde strides enda) fraktet oss fra Belize City til Ambergris Caye, en øy nord for Belize City. Ambergris Caye er fattige 40 km lang og bare 1,6 km bred. Under flyturen hadde vi flott utsikt til både Belize Barrier Reef, Caye Caulker og Caye Chapel (som er en privateid øy med blant annet 18-hulls golfbane).

Ett kvarter etter take off landet vi i San Pedro Town. Vi ble plukket opp i en av øyas få biler, og kjørt til Banana Beach Resort. Vi oppdaget at transportmiddel nummer en er golfbil, så jeg planla å søke om golfbillappen mens jeg var der.

Like nord for San Pedro ligger to resorts; Captain Morgan’s and Mata Chica, som i 2000 var innspillingsstedet for den første sesongen av Temptation Island. 

Etter å ha kastet kofferten inn på rommet, sjekket ut nærområdet og spist en monsterburger i hotellrestauranten, slengte vi oss ned ved bassengkanten. Der ble det både postkortskriving og boklesing. En og annen pils ble det også tid til. Vi avsluttet kvelden med en rusletur i vannkanten etter mørkets ankomst.



Vennligst legg igjen en kommentar