Escape from everyday life !

Actun Tunichil Muknal

Etter en lang og varm natt våknet Trude i 07-tiden, mens jeg (morgenfuglen) hadde vært oppe siden kl 0500. Jeg fikk ikke sove på grunn av ikke-fungerende aircondition, så jeg brukte tiden på internett. Trude mener jeg imidlertid var tidlig oppe for å ta morgenbad sammen med pensjonistene som bor her på hotellet. Trude var for øvrig svært spent på dagens program: Actun Tunichil Muknal Cave (Cave of the stone Sepulcher).

Actun Tunichil Muknal er en grotte, omtalt av de lokale som Xibalba, som inkluderer skjeletter, keramikk og steintøy fra mayatiden. Det mest kjente av menneskelige levninger er «The Crystal Maiden», skjelettet av en tenåringsjente som sannsynligvis var et offer til gudene.. Skjellettet er fullstendig forkalket av de naturlige prosessene i grotten, og har etterlatt de med et gnistrende krystallisert utseende.

Etter frokost, mens vi pakket dagstursekken, ble vi oppringt av resepsjonen med beskjed om at guiden ventet på oss. Minibussen kjørte rundt i sentrum og plukket opp flere turister før vi kjørte ut av sentrum og vestover mot Belize City. Vi svingte etter hvert av hovedveien og inn på en grusvei (hvor gårsdagen ATV hadde vært et bedre fremkomstmiddel). Heldigvis hadde denne bussen gode støtdempere. Etter en times tid hadde vi kjørt så langt som bussen kunne kjøre, og da befant vi oss helt i utkanten (øst) av Tapir Mountain Nature Reserve. Vi ble så delt opp i grupper, hvor vi kom sammen med en koselig familie fra Alaska: Kathryn, James og Beth. James hadde glemt å ta med seg sokker, slik at jeg måtte låne bort ekstrasokkene mine. Vi kunne nemlig ikke gå inn i grotten uten sokker, og sko var uansett forbudt der inne. Det tok litt tid ettersom folk hadde glemt ditt og datt og noen måtte bytte og skifte og smøre seg inn med buggspray og ditten og datten. Folk kom generelt svært dårlig foreberedt til denne utflukten. Det gjaldt selvfølgelig ikke oss. Den lille troppen vår skulle ledes av Hector, skogens konge og den lokale helten i nabolaget.

Etter mye frem og tilbake begynte vi endelig på den halv time lange turen inn i skogen. Vi krysset noen elver og opp en bakke og ned en liten bakke før vi kom frem til grotteinngangen. Turen gjennom skogen var ubeskrivelig flott, med et stort mangfold av trær (duh!) og dyreliv. Trude ble helt forelsket i den rolige atmosfæren i skogen, ettersom alt man kunne høre (hvis man ser bort fra skravlingen til turgåerne) var fuglesang og rennende vann. Hadde hun hatt muligheten skulle hun ha brukte denne skogen hver eneste dag til å meditere i. Jeg måtte le litt av henne der hun vandret i sine egne tanker og mediterte. Det var et under at hun ikke gikk seg rett på et tre. Vel fremme ved grotteinngangen spiste vi halvparten av lunchen vi fikk utdelt, og la fra oss alt det vi ikke trengte inne i grotten. Hector hadde med seg en vanntett sekk som alle kamera og ekstra sokker havnet i.

Grotten er ca fem kilometer lang og de første hundre meterne måtte vi både vade og svømme. Vi måtte åle oss gjennom trange passasjer og klatre over høye fjell og dype daler. Hector fortalte at grotten var blitt brukt av mayaindianerne til ofring til regnguden og guden av «the underworld». Blant annet var det svært populært å ofre små barn. Inne i grotten lå det masse krukker, noen hjerneskaller og selvfølgelig The Crystal Maiden. Like før vi fikk se Krystallkvinnen gikk vi oss på en metallstige, og Trude ble mektig imponert over at mayaindianerne kunne ha en slik stige. Spesielt siden det sto «Made in USA» på den. Mot slutten kom vi inn i The Cathedral med flere imponerende stalaktitter og stalagmitter. Vi var inne i grotten i 3,5 time, men kunne gjerne ha vært der lengre hadde det ikke vært for at lyset i hodelyktene ble alarmerende svake.

Vi spiste middag på Flayva’s. Middagen besto av rotte! Kameraten til eieren klarte i alle fall å overbevise meg om at det  det var rotte. Eller harepus. Noen av de andre gjestene mente det var en harepus. Det vi spiste var «gibnut», og en eller annen form for gnager er det i alle fall. Tror jeg.

I ettertid kan jeg avkrefte både rotte og harepus. Gibnut er det beliziske navnet på Paca, en 6-12 kg tung gnager som finnes i det tropiske og subtropiske Amerika, fra øst-sentralt i Mexico til nord i Argentina. Mytene i mayaregionen på Yucatanhalvøya sier at kongene og landsbyhøvdingene (Caciques) brukte å avle Paca til personlig bruk, og hvis en tjener/slave spiste en ville de bli hardt straffet.

Godt var det uansett. Trude spiste mango shrimps, som egentlig var shrimps i sursøt saus. Kameraten vår forsøkte å selge en guidet tur til Trude, til Caracol: som er en av de større og viktigste mayabyene i området. Jeg vekslet noen ord med en lokal mann som satt og kikket på Hull vs. Arsenal-kampen. Litt vanskelig å skjønne hva han snakket om, men snakkesalig var han. Jeg fikk med meg at han byttet krydder (illegalt) med folk fra Guatemala, Honduras og Mexico, noe han for øvrig var svært stolt over.

Etter middagen var det bar til barrunde i sentrum. Det skulle angivelig være bra uteliv her, men det var ikke all verdens med folk ute denne kvelden. Vi møtte blant annet Tom, en engelskmann som skulle jobbe på et lokalt sykehus i Belmopan. Som for øvrig ikke ligger langt fra Actun Tunichil Muknal. Tom var her sammen med fem kompiser, og var allerede ei uke på overtid i forhold til å begynne i jobben. Det hadde nemlig blitt en uke med festing i Cancun, Mexico etter at eksamensresultatene kom. Barrunden vår endte i hotellbaren en time før midnatt. Det skulle angivelig være karaoke der, men det ble boksekamp i stedet. Trude vant og jeg tapte.



1 thought on “Actun Tunichil Muknal”

  • Virker som dere koser dere masse 🙂 Ikke spessielt misunelig her jeg sitter i kalde norge… Ønsker dere en super fin uke! God tur videre!!!

Vennligst legg igjen en kommentar