Escape from everyday life !

Kjøringen var lagt opp slik at 90 år gamle demente damer i rullestol kunne holde følge

Vi sto opp til de lokale rytmene fra vekkerklokken kl 0630, og en dusj og en amerikansk frokost senere var vi klare for dagens aktiviteter. Turens første guide tok oss med inn i landet i en 15 fots «speedboat» via naturlige og man-made kanaler (Haulover Creek) som strekker seg innover fra kysten. Tidligere brukt til fløting av mahogni, men i dag ligger de nokså uvirksomme. Det er alltid en og annen turist som forviller seg inn med båt selvfølgelig. Vi innrømmer gladelig at det er litt begrenset hvor gøy er båttur på elven kan være, når den strekker seg over en hel dag… Men ingen vi kjenner har vært skipper på en båt innover elvejungelen og mangroveskogen i Belize.

Vi stoppet for lunch på en øde Robinson Crusoe-strand i Northern Lagoon, men hoppet ut i vannet så snart vi kjente en million sandfluer bite seg fast i leggen. Vannet gav samtidig lindring av føtter på grunn av den ekstremt varme sanden. Lunchen var sandwich og frukt, som guiden vår hadde med seg, og noen juicebokser. Mellom hver munnfull smurte vi store mengder solkrem på de kritthvite kroppene våre, selv om det var alt for sent selvfølgelig. Noen som husker følgende utsagn: «Solkrem er for pyser!» ?

Tre lokale fredager forsøkte å pumpe vann inn til en nærliggende krokodilledam som hadde gått tørr. Men da vi passerte dammen, på vei til dassen, kunne vi ikke se noen krokodille. Mulig den lå og gjemte seg inne på do? På vei tilbake til sivilisasjonen så vi imidlertid mange små søte babykrokodiller som lå og solte seg på grener og busker langs med kanalen. Mammakrokodillen så vi dessverre ikke noe til.

Tilbake i Belize City måtte vi vente på en bil som skulle frakte oss til San Ignacio. Vi kjørte først hjem til guiden vår og plukket opp hans bedre halvdel, ettersom han skulle returnere samme dag. Guiden var for øvrig en veldig hyggelig mann som velvillig svarte på alle de fornuftige og teite spørsmålene vi hadde.

Etter en time på motorveien og en halv time på en dårlig traktorvei ankom vi jungelen (Rockville). Etter en kort briefing om hvordan en ATV fungerer (hvor vanskelig kan det egentlig være), råkjørte vi innover jungelen på smale jungelstier, fant løver bak enhver sving og så apekatter i alle trærne. Og når jeg sier råkjørte mener jeg sneglefart. Og når jeg sier løver, mener jeg absolutt ingenting. Og når jeg sier apekatter mente jeg luft. Vi så ingen dyr i jungelen. Ikke en gang fugler og edderkopper. «Jungelen» var (etter min mening) dødskjedelig og kjøringen var lagt opp slik at 90 år gamle demente damer i rullestol kunne holde følge. Men et lyspunkt var det: en grotte full av stalagmitter og stalaktitter. I følge guiden (en annen guide enn han første) hadde grotten blitt brukt av mayaindianerne som et ofringssted til regnguden og guden av «the underworld». Det lå krukker der som var datert tilbake til 800-tallet. I følge guiden hadde grotten vært full av jordisk gods i gylden farge, men gravrøveri var ikke et ukjent fenomen i disse traktene. Inngangen til grotten var lirke- og åletrang, men bare tre meter inn åpnet det seg store rom. Vi gikk ca 100 meter inn før vi snudde, men grotten fortsatte mye lengre. Flere av stalaktittene levde enda, men ettersom de vokser bare 0,13 mm hvert år, kan det ta litt tid før man så de store endingene.

Etter jungelsafarien kjørte vi videre til San Ignacio, og San Ignacio Resort Hotel. Hotellet reklamerer med » a new era in luxury»; med spa, basseng, tennisbane, masse aktiviteter og superkoselige rom. Vi så lite til spaavdelingen, men alt det andre hadde de. Etter å ha slappet av litt på rommet spiste vi en bedre middag i hotellrestauranten, hentet et par pils i baren og slappet av videre på rommet. En dusj og ei flaske aftersun senere tok vi kvelden. I morgen venter nok en fysisk hard dag.

Dagen i dag var svært varm, og vanninntaket var noe høyere enn det normalt er hjemme. Jeg antar vi lå godt over 35 grader på graderstokken.

Hvis ikke aircondition snart begynner å virke, kommer dagen i morgen til å få en dårlig start. Den blåser luft, men den luften er så langt fra kald som det er mulig å komme.



1 thought on “Kjøringen var lagt opp slik at 90 år gamle demente damer i rullestol kunne holde følge”

  • Va dåkker der kor de har funne den dærre underverden (me alle gangan og romman og testan de måtte gjennom for å ikke komme t helvette??) for mayaindianeran eller va dåkker bare å så på ei grotte?

Vennligst legg igjen en kommentar