Escape from everyday life !

Da Laila og Mathias skulle ta bilde av markedet kom en kvinne og truet de med kniv

Vi ble vekket klokken 0730, og vi pakket sammen tingene våre før vi gikk til frokost. Vi fikk brød, syltetøy, omelett og gambiske pannekaker (som vi alle hadde blitt så glade i). Etter frokosten ble vi rodd over til den andre siden av elven hvor bussen vår sto og ventet. Deretter satte vi kursen mot Senegal. Musa tullet med flere av oss om at visumet ikke hadde blitt godkjent av tollerne og at vi måtte vente i ”Musa-land”. Landet ”hans” var det området som lå mellom de senegalesiske og gambiske grensepostene. Der parkerte folk bilene sine og fikk haik med en tilfeldig bil fra det andre landet. Det er nemlig slik at gambiske biler kan kjøre inn i Senegal og motsatt.

Vi dro på et marked i Vélingara og gikk raskt gjennom det på en lang rekke. Halvveis kom noen senegalesere inn i vår rekke, så da Laila og Mathias skulle ta bilde av markedet kom en kvinne og truet de med kniv. Musa kom springende og fikk dem ut av situasjonen. Det viste seg at kvinnen ikke hadde sett at vi tilhørte en gruppe, så da vi kom ut av markedet fikk vi alle kjeft fordi vi ikke hadde holdt sammen.

Vi kjørte videre og etter ti minutter stoppet vi langs med veien. Musa spurte en familie om vi kunne komme på besøk. Dersom vi fikk ta bilder og se oss fritt omkring skulle de få gaver av oss (som blant annet matvarer, sukker og te). I følge islam kan hver mann ha fire koner, og hver kone kan ha mange barn. Når alle disse bor sammen blir det mange mennesker under samme tak. Det var strengt tatt ikke bare ett tak ettersom hver kone hadde sitt eget hus sammen med sine barn. Mannen hadde også eget hus. Alle husene lå imidlertid i nærheten av hverandre innenfor et gjerde. De lå milevis fra vår levestandard. Ingen 50” TV, kjøleskap, sofagruppe eller spisebord. Stort sett var det bare senger i husene. Vi hadde litt dårlig med tid så det ble et raskt besøk. Vi klagde over dette (vi hadde jo tross alt betalt for dette), og vi ble lovet bedre tid neste gang.

Vi kjørte en halv time til og vi var framme i Gouloumbou, hvor vi spiste på enten Hotel Sernact eller Hotel Diamweli. Senegal har vært en fransk koloni, fransk er det offisielle språket og man opplever fortsatt et snev av det franske kjøkken. For eksempel blir man alltid servert minst 3 retter når man skal spise. Til forrett fikk vi salat med kjempegod dressing. Hovedretten var ovnsstekte hvitløkspoteter i skiver og kokt oksekjøtt, tomatskiver med dressing. Kjempegodt! Desserten var vannmelon. På hotellet hadde de tatt hånd om en bavian som hadde mistet moren sin som liten. Den satt i bånd for hannbavianer har en tendens til å bli veldig aggressive.

Etter lunchen kjørte vi til Tambacounda hvor vi var på et craftmarked. De hadde veldig mye fint, men vi fant ut at vi ikke hadde plass til trefigurer i leiligheten vår. Men når vi fikk oss et stort hus skulle vi ha et afrikanskinspirert rom. Vidar vant for øvrig senere en trefigur på en quiz på bussturen fra Senegal til Gambia. Selgerne var direkte slitsomme. Ettersom vi faktisk bare ville se kom de hele tiden bort med diverse gjenstander og ville at vi skulle holde tingene. Dersom vi hadde fått tingene i hendene ble de enda mer salgsaggressive. ”No, thank you!” virket faktisk ikke. Det var en selger som faktisk stilte seg i veien for oss da vi skulle gå ut fra boden hans.

Da vi kom oss inn i bussen igjen kjørte vi mot nasjonalparken/reservatet Niokolo Koba, hvor hotellet vårt Simenti Hotel lå. Der skulle vi sove i to netter. På veien fikk vi se antiloper og vortesvin. Da vi åpnet døren til den lille hytten ble vi møtt av velkomstkomitéen i form av to firfirsler som sprang på veggen. Men de er jo ikke farlige, så de fikk lov til å bli. Hyttene her var ordentlig solide. Døren var av stål og låsen var ordentlig. Vi hadde også forbud mot å gå ut på natten. Grunnen var enkel; her fantes det løver, sjakaler, flodhester og andre ville og farlige dyr. Marianne fortalte at ved et tidligere besøk hadde det vært en løve i leiren. Vi hørte eller så aldri noen løver, men dagen etter så vi en løvebæsj bare noen hundre meter fra hyttene våre. Eieren av hotellet er en herlig engelskmann som heter Colvin Tooke. Han var veldig hyggelig og han var rik på kunnskap. Lidenskapen for parken og hotellet var ikke å ta feil av. Ved restauranten var det en helt fantastisk utsikt over Gambiaelven. Herfra så vi ville krokodiller som solte seg på sandbankene, flodhester som badet i vannet, bavianer og apekatter som hoppet rundt eller bare slappet av, antiloper og andre ville dyr som lette etter mat. Vi ble sittende å se på dyrelivet fram til middag kl 2000. Maten her var desidert den beste vi hadde fått frem til da. Det vil si hovedretten. Forretten var bønner og erter i en majoneslignende saus som svært få av oss likte. Hovedretten var derimot helt fantastisk nydelig! Lettstekte/dampet grønne bønner med hvitløk, firkantede pommes frites og en helt fantastisk god oksestek med sjy til. Noen av oss klarte å lure seg til to runder med mat og all maten ble etter hvert borte. Til dessert var det, som alltid, vannmelon. Etter middagen ble vi sittende i barområdet og drikke øl og prate. Det ble en tidlig kveld.



Vennligst legg igjen en kommentar