Escape from everyday life !

En time vi aldri får tilbake

Vi hadde ingen planer denne dagen og endte opp med å sove til klokken 0900. Vi kunne ha sovet lengre hadde det ikke vært for at frokosten stengte klokken 0930.

Vi fortalte daglig leder om den ukjente boksershortsen, og hun kunne ikke skjønne hvorfor den lå blant våre klær. Vi fikk en fornemmelse over at hun ikke trodde vår historie, men hun skulle snakke med rengjøringsdamene sine.

Vi brukte litt av formiddagen til å undersøke mulighetene i Hanoi. Via kart og guideboken fant vi frem til flere butikker vi ønsket å besøke. Noen skulle angivelig ha kule t-skjorter, andre skulle ha kvalitetsvesker. Men før vi begynte på shoppingen, måtte vi innom Indochina Junk for å betale restbeløpet av julecruiset i Ha Long Bay.

Like utenfor hotellet vårt gikk en jernbane, og Vidar mente vi kunne rusle langs med linjen. Han hadde nemlig sett andre gjøre det, og jernbanelinjen gikk uansett tett inntil bolighusene. Etter å ha ruslet noen hundre meter innså vi at vi ville ende opp for langt unna Indochina Junk. Dermed måtte vi snu.

IMG_4285

IMG_4287

Vi fant Ly Nam De (gaten Indochina Junk ligger i) ganske enkelt, men husnummersystemet er umulig å skjønne. Et helt kvartal kan ha nr. 12 og ha et uendelig antall bokstaver. Indochina Junk hadde nr. 11, og det fant vi etter hvert i en sidegate mellom nr. 12A og 12B.

IMG_4296

Etter å ha betalt inn restbeløpet ruslet vi i retning Dong Xuan Market. På veien ramlet vi inn på Beer Temple. Dessverre var det et utsalg, og ikke et tempel dedikert til øl.

2012-12-21 14.29.36

Markedet var ikke spesielt imponerende heller, men er topp hvis man trenger voksenklær i barnestørrelser, skjerf eller billige «I heart Vietnam» t-skjorter. Vi trengte ingen av delene, og ruslet derfor videre inn mot gamlebyen.

IMG_4308

The Old Quarter has the original street layout and architecture of old Hanoi. At the beginning of the 20th century the city consisted of only about 36 streets, most of which are now part of the old quarter. Each street then had merchants and households specialized in a particular trade, such as silk traders, jewellery, etc. The street names nowadays still reflect these specializations, although few of them remain exclusively in their original commerce.

IMG_2940

IMG_2964

IMG_4294

IMG_4306

What’s for dinner ?

I Hang Giay (gaten for sko) fant vi, til Vidars store glede, mengder med godteri. Sukkerbehovet hadde økt i takt med antall reisedøgn, og det utenlandske snopet er ikke det samme som det norske. Han hamstret dermed inn både fruktkarameller, M&M og Snickers. Marielle slet med å finne akseptabelt godteri ettersom hun vil ha salt fremfor søtt. Men hun fant til slutt to små poser med potetgull og en pakke med nøtter. Dessverre viste det seg at fruktkaramellene var sukkertøy. Skuffet!

IMG_4309

En moped full av godteri

Vi måtte etterhvert finne et sted for lunsj, og hadde bestemt oss for å finne en koselig restaurant med utsikt over folkemyldret. Plutselig ramlet vi inn på Cafe de Paris i stedet. Riktignok midt i gamlebyen, men dessverre på gatenivå.

IMG_2938

IMG_2946

Inne i restauranten satt en kokk og en servitrise, tydelig midt i egen lunsj. Vi fikk utlevert en meny før servitrisen satte seg for å fortsette eget måltid. Til tross for at vi hadde bestemt oss, og bestilt, gjorde kokken ingen tegn til å begynne med maten. I stedet satt de begge og koste seg med egen mat.

Etter ti minutter kom et pizzabud inn døren. Kokken flyttet pizzaen fra esken og over på et fat. Servitrisen serverte så pizzaen til oss.

Etter lunch ruslet vi ned mot Hoan Kiem Lake og vi endte etter hvert opp på Helio Vietnam Specialty Coffee, vegg-i-vegg med Thang Long Water Puppetry Theatre.

IMG_2966

Vi hadde i utgangspunktet ingen interesse av dukketeateret, etter hvert som tiden gikk klarte vi å overtale oss selv til at vi i det minste burde se hva «alle» snakket om.

Denne dagen var i tillegg verdens undergang, så hva passet ikke bedre å vente på undergangen med italiensk soda, øl og iskrem – og dukketeater.

DSC_0701

2012-fenomenet var en rekke eskatologiske oppfatninger og hypoteser om at katastrofale eller transformerende hendelser ville skje på 21. desember i året 2012, som ble sagt å være sluttdatoen for den 5125-år lange mesoamerikanske kalenderen (ofte kalt mayakalenderen).

Klokken 1830 begynte i alle fall vår egen personlige dommedag: en time med vietnams historie fortalt gjennom dukker, musikk og mystiske danser. At dette er et «must see» show er helt uforståelig. Der mistet vi en time vi aldri vil få tilbake.

DSC_0707

Etter showet ruslet vi videre til den indiske restauranten Namaste Hanoi. Utenfor sto en haug med mennesker og det kunne se ut som det var helt fullt. Heldigvis var de på vei ut, og det ble et ledig bord til oss. Maten var fantastisk, sterk og kom i store mengder. Vidar håpet den ville rense opp i systemet ettersom han hadde en tett nese. Det virket.

DSC_0710

Tilbake på hotellet ble vi møtt av den ikke lengre så hyggelige daglige leder. Hun hadde tydeligvis snakket med rengjøringsdamene, og de hadde heller ingen kjennskap til boksershortsen. Altså var det vi som løy.



1 thought on “En time vi aldri får tilbake”

Vennligst legg igjen en kommentar