Pengene som vi ønsket å veksle til Musa

Vi kjørte fra Rena kl 0230, fant frem til Dalen Parkering og kom oss etter hvert til OSL hvor vi spiste hver vår bagett. Vidar kjøpte seg solbriller, kjempetøffe RayBan. Flyet gikk presis, noe som var usikkert for det hadde vært mye tåke og forsinkelser dagene i forveien. Men vi var endelig på vei mot Gambia med sommerfugler i magene våre.

Vi hadde bestilt turen nesten ett år i forveien. Vi hadde i mellomtiden fått sprøyter mot eller for Hepatitt A, Polio, Difteri/Tetamus, Gulfeber, ETEC (Entero-Toksinproduserende E. Coli) og kolera. Vi måtte også gå til anskaffelse av malariatabletter, samt en tur til den senegalesiske ambassaden for visum.

Mange husker kanskje grunnregelen vi fikk på barneskolen om å ikke ha gym etter å ha satt sprøyter? Derfor var det godknall å ta sprøyter på dager man hadde gym (selv om de klarte å sno seg unna den enkelte ganger ved å flytte på gymtimene). Anyway: Marielle påsto hun «ikke husket» den regelen. Hun bestemte seg derfor likegodt for å gå opp på golfbanen samme dag som vi satte sprøytene, noe som medførte intense smerter og store hevelser der sprøytene ble satt. Det var nesten krisestemning på jobben da trailersjåførene ikke fikk YX-pølsene sine, grunnet en lam og slapp arm.

Vi ble sittende på første rad sammen med en dame med et lite barn på fanget. Koslig det, men etter sju timer på fly med utrolig lite benplass og en temmelig utålmodig liten jente, ble det bare litt for mye av det gode. Damen var ganske snakkesalig og kom med mange tips om Gambia, men vi var trøtte etter å ha vært våken i over et døgn, og vi ville bare sove og være i fred. Maten på flyet var ikke det beste vi har smakt. Dagens vits blant flyvertinnene var for øvrig ”Smaker det mater” – som i håper maten smaker. Etter en kort mellomlanding på Tenerife (måtte bytte crew) fikk vi mer mat. Denne smakte absolutt bedre.

På Banjul International Airport ble koffertene våre scannet på vei ut av flyplassen. Var vel noe ekstra sikkerhetsgreier. Litt uvisst hvorfor men det var bare noen kofferter som ble sjekket. Vi sto i kø men de slapp oss gjennom uten å sjekke koffertene våre. Marielle var ikke helt forberedt på alle mennene som ville hjelpe oss med kofferter og slikt, og som selvsagt ville ha betaling for det. Men det var noe vi kom til å bli mer vandt med ettersom dagene gikk. Vi kom oss til bussen og fikk satt oss inn. Men så viste det seg at vi var kommet til feil buss, men reiselederen vår, Marianne, fant oss og fikk oss over på rett buss. Deretter satte vi kursen til Mansea Beach Hotel, hvor vi skulle sove den første natten. Det tok under en halvtime å kjøre dit fra flyplassen, men på den korte tiden gikk det opp for oss at Gambia ikke er noe i-land.

Vi hadde lest en artikkel i Aftenposten før avreise hvor det sto blant annet: «Gambia har mange internettkafeer, og godt utbygget mobiltelefonnett. Vekslekontorene godtar norske kroner. Landet har fem minibanker, men det er ikke alltid de virker. Max uttak pr. gang er 2000 dalasi, cirka 500 norske kroner. Det tilsvarer en månedslønn for en lærer.»

Videre sto det: «Gambia har ikke et eneste sykehus du kunne tenke deg å være pasient på, så ikke slurv med vaksiner eller malariaprofylakse».

Da vi ankom Mansea Beach Hotel kom vi i snakk med noen andre som også skulle være med på turen; Nina og Linda og Ida og Vegard. Etter informasjonsmøtet leverte vi pengene som vi ønsket å veksle til Musa. Musa var den andre guiden som skulle være med oss, i tillegg til Marianne, den neste uken. Han kjente noen som kjente noen som kjente noen osv. som kunne gi oss en bra vekslingskurs.

Etter dette bestemte vi (Nina, Linda, Ida, Vegard og vi) oss for å gå en liten tur utfor hotellet. Rett utenfor hotellet sto det ”bumsters” klare til å ville følge oss, og gjøre all verdens tjenester for oss. Men mange ville også bare prate med oss. Det merkeligste var at det virket som noen bare ville gå sammen med oss, uten å ville noe spesielt. Vi opplevde at strømmen gikk helt plutselig i hele Senegambia, men det var vanlig. Det tok noen sekunder før den kom tilbake igjen.

Vi gikk tilbake til hotellet og spiste fellesmiddag kl 2000. Vi ble også kjent med Laila og Mathias, som allerede hadde vært i Gambia ei uke. Middagen var spennende i seg selv. Til forrett fikk vi suppe. Først fikk halvparten av oss suppe, som var ganske god, men så ble de fri for suppe. Det gikk en liten stund så fikk resten suppe. Det vil si alle unntatt Mathias. De var visstnok fri igjen. Vi lo litt av det og lurte på om de ikke hadde nok tallerkener til alle. Etter forretten gikk vi alle over til hovedretten som bestod av spaghetti, cous cous, coleslaw, potetmos, biff i saus (biff stroganoff?), høns/kylling, panert fisk og salat. Det var dessert også, som var kake og frukt. Etter middagen ble vi sittende å drikke lokalt øl med Laila og Mathias ett par timer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *