Escape from everyday life !

No pay !

Etter hotellfrokosten satte vi kursen mot Moldova og Romania. Vi fant Constanta på GPSen, men ettersom den ikke fant noen veier i Odessa, måtte vi kjøre etter solen nok en gang. Etter å ha kjørt litt frem og tilbake i nærområdet fant vi endelig riktig vei. Det kunne virke som trafikketaten i Odessa forventet at vi selv skulle skjønne når vi måtte til venstre eller høyre, for skilt var mangelvare.

Etter å ha kjørt en times tid dukket plutselig en vaktpost opp. Der fikk vi utlevert en papirlapp med noen merkelige bokstaver og et stempel på. Da vakten spurte om hvor vi skulle, og vi svarte Romania, ristet han bare på hodet og sendte oss videre. Vi skjønte lite av papirlappen, men da en ny vaktpost krevde å få lappen noen kilometer senere, skjønte vi at vi hadde vært innom Moldova.

Da vi etter hvert nærmet oss den forhåndsplanlagte grenseovergangen til Moldova, stoppet vi på en bensinstasjon for å bruke siste rest av ukrainsk valuta. Men ettersom vi måtte betale først, og vi ikke visste hvor mange liter vi trengte eller fikk for pengene, gav vi de 200 hryvnia. Det ble imidlertid mer penger igjen, så vi stoppet ved et supermarked og hamstret inn alt vi klarte av kaker, sjokolade, chips og vann. Det holdt til å bruke opp halvparten av de 120 kronene vi hadde i ukrainske penger.

Ved grenseovergangen fikk vi først utdelt en lapp med antall personer i bilen og streng beskjed om å melde oss i passkontrollen. Norske pass og spesielt norske vognkort virket tydeligvis å være en utfordring. Ettersom de la alle opplysningene inn i en datamaskin da vi kjørte inn i Ukraina, skulle man tro det var enkelt å finne de på vei ut. Dessverre var ikke det tilfelle. Alt måtte skrives inn på nytt og norske navn/adresser er ikke enkel vare for en som kun skriver kyrillisk. Eller kun skjønner russisk. Aleksander Rybak derimot. Alle vet hvem han er. Nokia Tunes var ikke den mest brukte ringetonen for å si det slik.

På spørsmålet om nordmenn respekterer russere svarte vi selvfølgelig ja. Etter passkontrollen måtte vi innom tollkontoret også. Det var på tollkontoret de ble skeptiske til passet mitt. Jeg hadde et pass av gammel type, og tolldamen var sikker på at det var falskt. Hun stilte flere spørsmål som jeg selvfølgelig hadde visst svaret på om det var falskt. Men ettersom det var ekte kunne jeg selvfølgelig ikke svare på når det var utstedt. Noe av lammineringen rundt bildet hadde dessuten begynt å løsne i kantene, og ettersom alle sikkerhetskontrollørene absolutt skulle prike i det, løsnet det bare mer. Noe som «forfalsket» det mer til neste grensepassering. Etter femten intensive minutter med spørreleken gikk hun lei og stemplet passet i ren frustrasjon. Vi leverte fra oss lappen med antall personer på i den siste checkpointen, og det var det siste vi så av Ukraina.

En halv kilometer senere var det samme runde på moldovisk side. Da de spurte om hvorfor vi kjørte bil i Ukraina og Moldova, og vi svarte ferie, repliserte de med oppgitt med «why?». Det samme hadde de for øvrig gjort på ukrainsk side. Den ene av de ukrainske vaktene lurte spesielt på hvorfor vi hadde stoppet utenfor Lviv, ettersom ingen stoppet i Lviv. Etter å ha betalt de obligatoriske tjue ukrainske pengene de krevde i miljøskatt, fortsatte vi videre inn i Moldova.

I Moldova bruker de hest og kjerre i stedet for bil og brostein i stedet for asfalt. Det finnes dessuten ingen ting å kjøpe der. Vi skulle uansett bare kjøre gjennom landet, og etter en time kom vi til den rumenske grenseovergangen. På moldovisk side ble vi spurt om vi hadde med oss våpen, narkotika og sigaretter. På rumensk side ble vi spurt om vi hadde med oss noe uvanlig. Vi svarte nei til begge. Passet mitt og vognkortet holdt oss nok en gang tilbake ca en time.

Ukraina, Moldova og Romania finner man enorme mengder roadkill i form av små søte hundevalper, høner, geiter og kuer (!)

Etter å ha kjørt en stund kom vi til en bomstasjon, men det fantes ingen skilt om hvor mye man skulle betale. Og der man skulle betale fantes ingen mulighet til å betale. Vi stoppet ved en av de fire politimennene som sto like i nærheten og lurte på hvor man skulle betale. «No pay !» var alt vi fikk før han vinket oss videre. Noen hundre meter senere stoppet veien rett i en fjellvegg. Mulig de skulle ha tatt i mot litt penger likevel?

Noen mil senere på den midlertidige motorveien kjørte vi gjennom et lite tettsted hvor trolig samtlige av bygdas innbyggere solgte vannmeloner, frukt og bær langs veien. Plutselig begynte en sigøynerjente (kanskje 12 år gammel) å løpe som faen oppover åkeren. Like bak fulgte tre-fire jenter, og salgsvarene lå strødd utover området. Etter hvert spredde jentene seg og alle løp i hver sin retning. Vi skjønte ingenting inntil vi sekunder senere møtte en politibil som svingte inn etter jentene.

Ytterligere et par timer senere ankom vi Constanta. Vi hadde på forhånd hentet inn adresser til flere hotell, og den ene adressen fant vi på mobilen min. Dessverre var de fleste veiene enveiskjørte, noe GPSen ikke skjønte, så det tok litt tid før vi kom frem til Hotel Guci.

Rommet, eller leiligheten som det egentlig var, kostet 60 euro for to netter. Etter å ha dusjet fant vi frem til restauranten Café Do Brasil, hvor vi umiddelbart dyttet ned en pils, en mojito og en pizza hver. Ettersom mojitoen smakte hjemmebrent, forsøkte vi en caipirinha. Dessverre smakte den også hjemmelaget.

Vi fant ut at Lonely Planet hadde anbefalt hotellet vårt, sammen med to andre steder like ved; Café D’art og Beta. Café D’art holdt på å stenge da vi kom, men vi fikk uansett bestilt oss hver vår mojito. Den var slett ikke ille, men var mer en grønn sommerdrink enn en mojito. Etter sommerdrinken fortsatte vi til Beta. Som hadde rukket å stenge.

Vi gikk en runde i nabolaget på jakt etter et diskotek, men det eneste som fortsatt var åpent var exotic masasge og sex shops.



Vennligst legg igjen en kommentar