Escape from everyday life !

Stoppet av onkel politi

Vi våknet opp til strålende solskinn på den ukrainske landsbygda. Løshunder hadde i følge John Arne bjeffet hele natten. Jeg hadde ikke hørt noe.

De serverte ikke frokost på hotellet, så vi la igjen fem euro til stuepiken før vi forlot. Det sure blikket hun gav oss i går kveld da hun ikke fikk noe penger, var snudd 180 grader i dag da hun fikk penger.

Den ukrainske veistandarden er verre enn den polske. Uten forvarsel dukket store hull opp i veibanen, som medførte en viss form for slalomkjøring. I mangelen på asfalt fant vi i midlertid plenty med ortodokse kirker med forgylte tak, bærselgere, høner, hest med vogn, politi og åker.

I Ukraina er det dessuten klin umulig å fylle drivstoff uten at du først gir betjeningen penger i form av cash eller kort.

Vi stoppet i 11-tiden for å spise frokost/lunch på noe som så ut som en veikro. Ettersom vi ikke skjønte hverandres språk, og menyen var helt uforståelig, forsøkte jeg å mime til damen bak disken at hun kunne velge noe for oss. Enten er jeg dårlig til å mime, eller så var hun dårlig til å forstå hva jeg mente. I alle fall måtte vi forlate med uforrettet sak.

Den neste veikroen (Restaurant Duet) kom først etter et par timer. Heldigvis hadde de et peke-på-maten-system. Vi hadde imidlertid ingen anelse om hva vi fikk ettersom alt sto på kyrillisk. Jeg spiste uansett en ganske god tynn rød suppe, en slags vårrull og noe salat. John Arne spiste den samme vårrullen, samt en annen type vårrull.

På grunn av elendig samarbeid mellom GPS og skiltingen klarte vi å kjøre inn i to store byer (Ternopil og Khmelnytskyj) i stedet for å kjøre rundt de. Så på dårlig brostein navigerte vi oss gjennom begge byene ved hjelp av solen. Da vi etter hvert oppdaget at vi holdt på å rote oss inn i en tredje storby (Vinnytsia), stoppet vi og kjøpte oss et russisk veikart. Vi bestemte oss samtidig for alltid å følge veinummer.

Like etter Uman, etter 55 mil, svingte vi sørover inn på verdens fineste motorvei. Etter å ha lusket avgårde i traktorfart halve dagen, raste vi der avgårde i hundreogfemti.

Etter en times tid ble vi stoppet av onkel politi som mente fartsgrensen var 70 km/t på motoveien. Han hadde målt oss til 134 km/t, og dermed tok han fra meg både pass og internasjonalt førerkort. Etter å ha forsøkt å forklare meg hvor alvorlig dette var, at det ville medføre masse papirarbeid og at jeg hadde store problemer, begynte han å gå i retning politibilen. Vi måtte pent bli med inn til politistasjonen for å ordne opp i dette. Vi hadde lite lyst til å forlate bilen in the middle of nowhere, så etter en lengre diskusjon hvor jeg etter hvert gikk over fra engelsk til norsk (han skjønte ikke engelsk uansett), fikk vi overbevist han om at vi slett ikke var rike russere, men fattige nordmenn på ferietur. Han ble til å begynne med svært sint da jeg foreslo å betale boten der vi sto, men han gikk etter hvert med på kontant betaling. Vi forlot stedet 700 ukrainske hryvnja fattigere. Det tilsvarer 522 norske kroner.

Vi ankom Odessa etter mørkets frembrudd, noe som vanskeliggjorde retningssansen. Etter å ha kjørt mye frem og tilbake i det vi trodde var sentrum, stoppet vi ved det vi trodde var et utested og spurte om veien til et bra hotell. På grunn av klientellet og jentene skjønte vi raskt at det ikke var et utested. Bartenderen/muskelmannen sendte oss tydelige signaler om at vi ikke var velkomne så lenge vi ikke skulle kjøpe det de solgte. En søt jente ringte uansett til flere hotell, før hun guidet oss videre til Hotel Yunost.

Etter å ha booket et rom for to netter, ruslet vi ut for å finne noe kaldt å drikke. Fanconi 1872, en koselig restaurant like ved hotellet gav oss det vi trengte: en kald Corona, en capirinhia og noe ukjent mat vi ikke ante hva var. Vi avsluttet dagen med å analysere en artikkel om nymfomane jenter.



Vennligst legg igjen en kommentar