Escape from everyday life !

Jeg hadde med meg en pistol

Etter frokost oppdaget vi at hotellet slett ikke het Hotel Auschwitz, men Centre for Dialouge (and Prayer in Oswiecim). Det er en katolsk institusjon som har lagt til rett for «reflection, education, sharing og prayer».

Etter utskjekk kjørte vi de 400 meterne til Auschwitz, og meldte oss på en av de guidede turene. Først fikk vi se en kort film, og deretter ble vi delt opp i grupper på tjue. Guiden vår var en dame som snakket bra engelsk. Hun tok oss med rundt i både Auschwitz og Auschwitz II-Birkenau. Omvisningen tok fire timer og var en «trist», men veldig bra opplevelse.

Auschwitz I
Auschwitz II-Birkenau

Ca klokken 1500 var vi atter en gang på motorveien, og denne gangen med kurs Ukraina. Motorveien viser ser imidlertid å være av standard norsk bondevei, og vi brukte åtte timer på de neste 40 milene. Vi stoppet halvveis for å spise, på et sted som het Zajazd Parkosz. Dessverre skjønte vi ikke hverandres språk, så vi bad henne anbefale noe. Vi endte opp med en slags omelett med potet og kjøtt. Egentlig ganske godt.

Vi stoppet stadig for påfyll av drikke, og på en av de mange Statoilstasjonen vi stoppet på sto to helsorte Landcruiser 100 V8. Biler som i følge John Arne koster 1.5 mill i Norge. Ettersom de hadde ukrainske skilter tenkte vi umiddelbart mafia.

Inne i butikklokalet sto den rike mafiapappen Ivan og hans bortkjemte datter Anna Kournikova. Like i nærheten sto to kjemper av noen livvakter i sort dress og iført solbriller. De smilte ikke. Anna bar på en liten rotte av en hund som bjeffet til alt og alle. Hunden var kledd i en hvit kashmirgenser, og skremte John Arne da den pluselig hoppet frem fra en sjokoladehylle.

Etter enda mange mil på polske motorveier kom vi endelig frem til den polsk-ukrainske grensen. En hyggelig polsk gutt i uniform «inspiserte» bilen vår, og ønsket oss en god tur videre på godt engelsk. Etter 200 meter kom vi til den ukrainske delen hvor de ikke skjønte engelsk. Den ukrainske gutten i uniform mente bestemt jeg hadde med meg en pistol ettersom han oppdaget IPA-merket på bilen. Han forventet at vi hadde en hotellbestilling i Lviv, og han skjønte ikke bak frem på det norske vognkortet. Etter mye frem og tilbake fikk vi lov til å kjøre videre. Vi måtte imidlertid snu etter ved checkpoint da vi ikke hadde fått riktig stempel på et dokument. Tilbake på grenseposten fikk vi endelig tak i en gutt som kunne engelsk, som etter litt diskusjon gav oss det riktige stemplet.

Slik foregikk for øvrig «avhøret» omkring pistolen jeg angivelig skulle ha med meg:
Vakt: Piztole? (Med et åpent tonefall, men likevel et forventet positivt svar fra meg)
Jeg: No piztole.
Vakt: Piztole? (Med et lurt smil og med et tonefall som sier: «Hallo, du er politimann og har selvfølelig med deg pistol.»)
Jeg: No piztole.
Vakt: Piztole? (Med et rart smil og et tonefall som sier:» Hallo! Kommer du hit, til tidligere Sovjetunionen uten pistol, er du dum»!)
Jeg: No piztole.
Vakt: Ristet på hodet og fortsatte til neste «kunde».

På UD sine landsider frarådes man å kjøre på natten i Ukraina, men vi hadde ikke lengre noe valg. Det hadde vært lyst da vi kom til grensen, men på grunn av oppholdet på ukrainsk side hadde det blitt mørkt da vi forlot den. Dessuten fantes det ingen hoteller på ukraisnk side, mens på polsk side hadde de dukket opp hver for hver 50 meter. Det fantes ikke noe gatebelysning, masse mennesker langs veien uten refleks og møtende bilder uten lys. Alt dette gjorde turen østover litt mer spennende enn ønsket.

15 km vest for Lviv stoppet vi ved Motel Sofiivka (i Konopnytsya), og vi satset på at de hadde et ledig rom til oss. Portvakten snakket kun russisk, og betjeningen det samme. Dessuten insisterte de på hard earned cash og lokal valuta. Etter mye frem og tilbake bestemte de seg for en vekslingskurs for euroen vi hadde med oss. Ti ukrainske penger pr. euro, og 20 euro senere var vi lykkelige eiere av et rom med dobbelseng (John Arne var skeptisk), TV og utskikt mot motorveien.



Vennligst legg igjen en kommentar