Escape from everyday life !

Medskyldig i et fluktforsøk

Jeg våknet opp med en anelse hangover og fryktelig vondt i halsen. På tide å oppsøke en lege. Hans ordner med en veibeskrivelse til meg: Ta U-bahn til Landungsbrücke og spør deg frem derfra. Terje blir med som tolk. Etter å ha spurt oss frem finner vi endelig «das krankenshaus». Terjes språkkunnskaper viser seg å være unødvendige ettersom de faktisk snakket engelsk på sykehuset.

Planen for dagen var at vi skulle på Pearl Jam-konsert i utkanten av byen. Vi hadde bestilt billetter på forhånd, og de skulle ha kommet hjem til oss før vi dro. Det skjedde selvfølgelig ikke. De kom et par dager etter at vi dro. Dermed måtte vi ty til svartebørshandel. De tre T’ene dro for å fikse billetter mens jeg var på sykehuset.

Mens jeg satt ute i venterommet og fylte ut noen skjema, observerte jeg en eldre dame (ca 50 år) komme gående nedover gangen. Hun drasset med seg et stativ som det hang en pose i. Fra posen gikk en slage inn i armen. Damen satte seg ned ved siden av meg. Det hele minnet om en scene fra Chicago Hope. Etter en stund begynte innholdet i posen å tømmes og i øyekroken skimtet jeg en voksende desperasjon i damens øyne. Jeg vuderte å hjelpe henne, men mine tyske gloser ville nok skremme mer enn hjelpe. «Snell snell» og «Ja Helga, ich komme» ville nok ikke hjelpe stort. «An auf hinter in neben unter vor zwichen» ville heller ikke fylle opp posen.

Jeg ble uansett hentet av en sykepeier, og til flakkende blikk fra damen forsvant jeg inn på legekontoret. Legen var akkurat like god i engelsk som jeg er i tysk. Enda godt «Sykesøster Anne» var ei man kunne hvile øynene på. Legen rotet rundt i kjeften min, skrev ut en resept på godsaker og sa trolig «Ta to av disse og ring meg i morgen om det ikke blir bedre». Det er godt mulig han snakket engelsk, men det var ikke en engelsk jeg forsto. Før jeg fikk forlate ville han ha betaling. Men på grunn av minibankmangelen hadde jeg ingen penger. Men som den erfarne onkel reisende Mack jeg var, dro jeg opp det lille hvite arket jeg hadde fått av Trygdekontoret: E-111. Etter det har jeg ikke hørt noe fra noen.

Jeg forventet å finne tre kamerater med billetter til Pearl Jam nede i ankomsthallen. Det gjorde jeg ikke. Ikke hadde jeg med meg mobiltelefonen heller. Jeg gikk i stedet nedover gaten for å finne det søndagsåpne apoteket. Der bytter jeg inn resepten med medisiner, før jeg går tilbake til sykehuset for å vente på de andre.

Mens jeg satt der kom en sykepleier bort til resepsjonen. Han hadde med seg en svært gammel dame. Hun har kjolen hengende over underarmen og en bleie henger ut av trusa. Sykepleieren fører henne bort til der jeg sitter og plasserer henne ned på et av de ledige setene. Der blir hun sittende å mumle for seg selv mens sykepleieren går sin vei. Etter en stund stopper en taxi utenfor hovedinngangen, og den blir stående der lenge. Plutselig hvisker damen «taxi» til meg. Jeg regnet med at hun kom til å trenge hjelp, så jeg hjalp henne ut til taxien. Huden hennes var som en våt avis; tynn og skjør. Taxisjåføren hjelper henne inn i taxien mens jeg gikk tilbake dit jeg satt. Taxien ble fortsatt stående utenfor sykehuset. Etter en liten stund kom sykepleieren tilbake og oppdaget (tydelig forskremt), at damen ikke lenger var der han plasserte henne. Han løp mot resepsjonisten, som etter en heftig diskusjon peker mot meg. Deretter løp de ut til taxien begge to. Resepsjonisten kastet seg foran taxien i det den skulle til å kjøre. De drar damen ut av taxien og forsvinner dit de kom fra. Jeg forsøkte å gjemme meg der jeg satt, mens jeg tenkte over hva som hadde skjedd. Jeg kunne blitt medskyldig i et fluktforsøk. Jeg smiler pent og finner ut at jeg ikke kan sitte der hele dagen. I det jeg rusler ut av sykehuset ser jeg at den eldre damen med posen også er i livet. Det henger en full pose fra stativet hennes.

Da jeg kommer tilbake på Central finner jeg ei melding på telefonen om at de tre andre var kraftig forsinket, men at de nå var på vei til sykehuset. Jeg ringte tilbake og forklarte de at jeg var på hotellet, noe de også hadde funnet ut da de ikke fant meg på sykehuset.

De kom imidlertid tilbake uten billetter. Årsaken var at avstanden mellom punktene på S-bahnkartet ikke samsvarte med virkeligheten. Det som skulle vise seg å være en liten tur viste seg å være langt utenfor sentrum. Da de endelig kom frem til Parkbuhne Wuhlheide var det lang kø som ventet. Murphy hadde nok en gang slått til. Begrepet Murphys utvidede ble skapt på tur tilbake. «Alt som kan gå galt vil gå galt på verst tenkelige tidspunkt og med verst tenkelige resultat. Skulle det mot formodning vise seg at det går bra, vil det med tiden vise seg at det hadde vært bedre om det gikk galt !»

Vi fant ut at tre dager var nok i Berlin og bestemte oss for å dra videre til Praha. Torget ble stående på den tsjekkiske grensen ganske lenge, og mens vi sto der kom plutselig en franksmann løpende gjennom vognen. Han ropte ett eller annet på fransk, mens gutten han hadde i armene skrek. Like bak mannen kom tre politifolk, og de forsvant alle inn i den neste vognen. Ikke lenge etter kom følget tilbake. Mannen ropte noe vi oppfattet som «pass» og «familie», før han forsvant inn i den første vognen. Politifolkene hang fortsatt på.

Rett før franskmannen kom inn i vognen vår hadde jeg lest i en av guidebøkene at alle som skal inn i Tsjekkia må ha pass, uansett alder. Etter noen minutter kom mannen gående langs toget med gutten i den ene armen og en koffert i den andre. Tett omslynget av seks politifolk.

Da toget fortsatte kom vi i snakke med fire amerikanere; T.R Youngblood, Tom, Sully og Andrew. De satt sammen med et fransk par da franskmannen løp gjennom toget. De forklarte at mannen hadde ropt noe om at han skulle dø, og at han derfor måtte slippe inn i landet. Forstå det den som kan.

I løpet av togturen nevnte vi historien rundt billettene til Pearl Jam, noe som fikk amerikanerne til å le. T.R.’s søster, Jennifer Youngblood, er eks-kona til Dave Grohl. Gjennom Dave kjenner T.R. Eddie Vedder, og kunne således ha skaffet oss backstagetickets til konserten i Berlin. Amerikanerne hadde sågar bodd på Jugendgästhaus Central samtidig som oss.

Trivia: T.R. kommer fra en relativt rik familie ($20 mill) og vant i 2006 «Survival of the richest«. Til oss opplyste han at han var en bruktbilselger.

Vi hadde i utgangspunktet planlagt samme taktikk som i Berlin med tanke på overnatting. Det vil si å vandre fra sted til sted til noen ville ta imot oss. Men i samråd med amerikanerne ble vi enige om at vi skulle slå følge med de til det hotellet de skulle bo på.

Da vi ankom Unitas var det selvfølgelig fullt. Men etter litt frem og tilbake klarte innehaveren å skaffe oss et rom. Ett enkeltrom fordelt på oss fire. Vi fikk det utrolig billig også.

Unitas ble i 1950 hovedkvarteret til det kommunistiske State Secret Police, og flere av rommene hadde fortsatt de originale sengene som ble brukt i tortur- og forhørsfengselet. Hotellmanageren hadde selv vært «gjest» i fengslet.

Etter å ha pakket ut, dro syv av oss dro ut for en øl på Al Capone`s som ligger i samme gate som Unitas. På Al Capone`s kostet syv halvlitere og syv tequila 560 tsjekkiske koruna (ca 165 norske). Det ble flere slike runder før vi kom oss i seng.



Vennligst legg igjen en kommentar