Akkurat som forrige gang (2011) kjørte vi Mazda til Kiruna, men vi hadde ingen behov for sightseeing i sentrum denne gangen. Så etter en kort stopp for drivstoff, og en «kanelbulle» på Coop Kiruna, fortsatte vi til flyplassen.

På Coop Kiruna oppdaget vi en levende fugl som fløy rundt i butikken. Det var ikke en papegøye eller en undulat som hadde rømt fra et bur, men en vill fugl fra verden utenfor.

På flyet nedover var det merkelig stille. Nesten skummelt stille. Folk hvisket til hverandre (noe norske flyvende burde lære av), og dermed oppsto gode forhold for en powernapp. Vi landet på Arlanda kl 1400.

Vi hadde forhåndsbestilt billetter på flytoget, og sparte dermed masse penger. I motsetning til våre medreisende fra Tromsø. Dessverre var skiltingen til flytoget litt forvirrende og vi endte opp med å rusle gjennom SkyCity på Arlanda, i stedet for rett ned trappen.

Vel fremme i sentrum måtte Vidar jakte på et turistkart ettersom retningssansen kun fungerer hjemme i Norge. Mens Vidar jaktet kartet ble Marielle oppsøkt av Sveriges Radio, som lurte på hva hennes beste minne av knugen var. Hun var usikker på om hun skulle svare «strippeklubbene» eller da han strakk fra en bensinregning på Gråmyra i Levanger i 2006. Hun valgte å forholde seg taus om tabbene og påberopte seg å være norsk.

Vi bestemte oss for å bo utradisjonelt og valget falt på båten Mälardrottningen på Riddarholmen. Dessverre var lugaren i aller minste laget. Mye mindre enn oppgitt på nettsiden. Eller kanskje ikke. Den var uansett liten. Badet var alt for lite og det var ikke mulig å sitte normalt på toalettet. Marielle satt 90 grader på skåla, mens Vidar valgte å finne seg et annet toalett når man kom til sittende business.

Etter å ha undersøkt rommet (det tok 10 sekunder) ruslet vi ut i Gamla Stan. Mange minner dukket opp fra forrige gang, men ettersom vi gjorde en grundig sightseeing da kunne vi slappe av litt mer denne gangen.

Vi spiste middag på Vapiano og Marielle inntok desserten på Cafe Kåkbrinken. Maten var som alltid nydelig på Vapiano, og da vi klarte å slå middagsrushet smakte maten enda bedre.

Etter desserten ruslet vi tilbake mot båten. Vi satte oss på Evert Taubes Terrass og ventet på solnedgangen.

Like ved ligger Cafe Riddarholmen, og et glass rødvin lokket voldsomt. Vidar sto og vurderte om han skulle kjøpe to glass eller en hel flaske, og da det ble hans tur falt valget på to glass. Heldigvis. Rødvinen var skikkelig dårlig og vi måtte kjempe for å få den ned. Stemningen på stedet var imidlertid topp, og grunnen var trolig fordi ingen andre drakk rødvin. Mulig de andre hadde skjønt noe vi ikke hadde?

Da solen forsvant ruslet vi tilbake til båten. Vidar hadde vært dårlig hele uken, og hadde et enormt søvnbehov. Så etter litt TV-titting sovnet vi begge kl 2100. Hurra for pensjonistene !